Når en litteraturstudent har sommerferie på tre måneder, hender det hun tenker at her skal det ikke leses en bokstav. Spesielt rett etter overstått eksamen. Men så ombestemmer hun seg. Det skjer stadig vekk og hver gang. Hun skulle visst lese litt likevel. Bare litt. Ting som ikke står på pensum i noe fag, men som hun bestemt mener BURDE stått der. Eller noe av det, da. Andre ting er bare fjas eller for den saks skyld fagbøker eller how-to’s som aldeles ikke har noe i et litteraturstudie å gjøre.

Jeg innrømmer det.

Jeg er en sucker for barne- og ungdomslitteratur.

Det er ikke det at jeg ikke liker voksenlitteratur, for det gjør jeg jo. Brontë-søstrene er for eksempel store favoritter (både Wuthering Heights og Jane Eyre), og av nyere litteratur liker jeg for eksempel Den tidsreisendes kvinne av Audrey Niffenegger svært, svært godt.

Men det er altså barne- og ungdomslitteratur som hittil har hatt det største grep om hjertet mitt.

Jeg merker at det er i ferd med å endre seg nå, sakte, men sikkert. Jeg registrerer at min stadig voksende liste over bøker jeg har lyst til å lese (jeg har en notatside i almanakken min hvor jeg noterer fortløpende), finner jeg nå at den eneste som omhandler barne- og ungdomslitteratur er Bettelheims The Uses of Enchantment. Denne handler om hvordan eventyr kan brukes for å håndtere vanskelige følelser hos barn, om hvordan symbolene virker og dermed også om hvilken effekt denne typen litteratur kan ha på den unge leser.

Resten av vil-lese-bøkene mine akkurat nå, er klassisk voksenlitteratur, som for eksempel Sylvia Plaths The Bell Jar.

Noe har skjedd med mine preferanser.

Åpenbart.

Og så blir jeg sittende å gruble over hva.

Antagelig er det akkurat så enkelt som at jeg sluttet å lese skjønnlitteratur mens jeg fortsatt var på ungdomsstadiet, selv om jeg leste masse da jeg var barn. Og så ble det et kjempehopp til der hvor jeg er nå, hvor litteraturstudiene gir meg redskapene til å håndtere gapet og dermed også til å få tilbake lesegleden jeg hadde den gangen. Bare at jeg er voksen nå, med en hjerne som krever andre ting.

Men hele denne prosessen, all denne refleksjonen har også vekket et annet spørsmål i meg:

Hvordan og hvorfor responderer voksne lesere på barne- og ungdomslitteratur?

Jeg har for det første grublet litt på hva som er forskjellen på barne-, ungdoms- og voksenlitteratur, og har kommet frem til at definisjonene i grunnen bare koker ned til hvem som er målgruppen når verket skrives. Hvem det er ment for av forfatter og forlag. Det er ikke alltid de treffer blink.

Og jeg skjønner at barn gjerne ender opp med å lese voksenlitteratur, jeg leste selv Hulebjørnens klan når jeg var 12-13 år gammel. Det handler om modning, og om et ønske om større leserutfordringer når barnelitteraturen blir for banal og kjedelig.

photo credit: IKEA Boy ??J.D Chen?™

Men hva er det som får den voksne til å falle pladask for barne- og ungdomslitteratur? Verken Harry Potter eller Twilight leses utelukkende av barn og ungdom, for også en del voksne har latt seg henføre av disse bøkene. Selv er jeg dog ikke noen stor Potter-fan. Jeg har lest den første boken et par ganger, først fordi jeg var nysgjerrig da den kom ut for 10 år siden eller så, og så fordi den står på pensumlista mi. Og jeg begynte på bok nummer to eller tre, men falt ut og tok den aldri opp igjen. Da kan jeg ikke ha blitt besnæret i stor nok grad, antar jeg.

Men Twilight-serien var magisk for meg. Jeg kunne hatt barn i målgruppen selv, men Twilight fanget meg rett inn fra første side i den første boken, og holdt meg fast til jeg hadde lest dem alle. Nå skulle jeg bare ønske at jeg kunne lese dem for første gang en gang til, og gjerne være 16 når jeg leser dem for å se hvordan de ser ut fra den siden, men det er jo selvsagt umulig.

Hva var det som gjorde det?

Hvordan kan en kvinne på 34 år bli så bergtatt av en ungdomsserie?

Det er det jeg lurer veldig på akkurat nå.

For det første tror jeg det handler om (nei, jeg VET i mitt eget tilfelle) å bearbeide fortiden. Akkurat denne serien traff meg hardt og ekstremt close to home fordi jeg faktisk kunne relatere min ungdoms mest smertefulle opplevelse direkte til kjærlighetshistorien. Jeg gråt med Bella i New Moon, og jeg kjente hjertet briste med henne. Jeg satt også og så november, desember, januar fare forbi uten å ense noe annet enn den samme dype sorgen som drukner Bella i den delen av serien. Min Edward kom aldri hjem igjen, og jeg bor nå (svært lykkelig, I might add!) med min Jacob. Jeg vet nøyaktig hvordan det kjennes, og Bella hjalp meg å huske.  Den effekten ville ikke vært like stor om jeg nå leser at dette skjer med en kvinne på 34 år. Det er ikke mitt nåværende jeg som trenger å identifisere seg – det er den jeg var da jeg var yngre. Det er, i dette tilfellet, Bella. Og hun kan bare formidles gjennom barne- og ungdomslitteraturen.

Jeg tror også at akkurat disse bøkene kan ha en dobbelt bunn, omtrent slik H. C. Andersen skrev sine eventyr. De er fengende for yngre lesere, samtidig som det også er lagt inn nok allusjoner og hentydninger slik at bare en mer erfaren leser kan knekke koden og komme inn i en annen dimensjon av leseropplevelsen.

Her om dagen leste jeg faktisk at hver av disse bøkene er løselig basert på en klassiker hver:

Twilight: Pride and Prejudice

New Moon: Romeo and Juliet

Eclipse: Wuthering Heights

Breaking Dawn: The Merchant of Venice og A Midsummer Nights Dream

Jeg hadde ikke lest Pride and Prejudice før jeg leste Twilight, så jeg kan kanskje ikke skylde på akkurat det fra starten av. I ettertid ser jeg det godt, med en heller kjølig Mr. Darcy-Edward som man står i fare for å misforstå totalt, og som kjemper mot romansen med alt han har av viljestyrke.

Og jeg husker godt at det alluderes til Wuthering Heights fra begynnelsen (det er Bellas yndlingsbok), og det kan ha hatt betydning for min leseropplevelse. Jeg vet hva den boken handler om. Jeg kjenner Heathcliff. Og når da Edward kommer inn i bildet, når jeg samtidig har Heathcliff i hodet… Det HAR en effekt. “Is he a man, or is he a devil” er Wuthering Heights‘ store spørsmål. Det samme spørsmålet funker ulidelig godt på Edward også.

Romeo and Juliet var ikke så godt kjent for meg i vår som den er nå, etter å faktisk ha studert den på høgskolen, men akkurat det stykket er likevel så innarbeidet i folkesjelen at det er vanskelig å unnslippe det helt – med mindre man er svært, svært ung. Dette er de to familiene som er i strid (faktisk er det tre i Twilight-serien), og man vet at et forhold på tvers av denne feiden kun vil resultere i død. Juliet vil dø for egen hånd. Uansett hvordan man vrir og vinkler det. Og det samme vil Bella. Før eller senere.

Wuthering Heights ser jeg absolutt gjenspeilet i Eclipse, hvor Cathy-Bella må velge mellom Heathcliff-Edward og Edgar-Jacob.

Min Shakespeare er dog ikke sterk nok til å huske stort av verken vår gode kjøpmann i Venedig eller En midtsommernatts drøm – jeg har bare sett filmene, en av hver, for mange år siden nå, og husker knapt hva de handler om. Faktisk har jeg bare vage minner om Al Paciono og Ally McBeal.

Med andre ord kan jeg ha koblet meg inn på noe av det, om enn ikke alt. Det kan dog kanskje ha vært nok.

Som sagt har jeg en hel liste med bøker jeg tenker å lese i jula.

Nå skal jeg føre på både En kjøpmann i Venedig og En midtsommernatts drøm – og så skal jeg lese Twilight-serien en gang til.

Kanskje jeg på sett og vis klarer å lese den for første gang igjen likevel.

Det at man påvirkes av det man leser, ser og hører er ikke noe nytt. Det har man visst lenge, men nå har man også forsket på hva dette faktisk gjør med unge hjerner. Jeg kom tilfeldigvis over dette blogginnlegget hos Ine Marit isted, og lot meg villig fascinere – både over at dette faktisk forskes på (jeg hadde faktisk tenkt at jeg kanskje skulle skrive mastergraden min om dette med tid og stunder), og fordi jeg trodde det var så åpenbart hvorfor ungdomslitteratur av denne typen treffer så godt. Men kanskje ikke..?

La oss begynne med begynnelsen av min tankerekke:

Barn leker. De leker for lekens egen skyld, men de leker også for å prøve ut seg selv i ulike roller, i lekens trygge sfære. Alt er jo bare på lek, man kan lett tre ut av det om det blir for ubehagelig. Man leker for å flykte noen ganger også, og man bearbeider frykt og vonde følelser ved å leke det ut og få det ut av systemet.

Så blir man større. Det man før måtte gjøre helt konkret, gjør man nå i tankene isteden. Man leker mentalt, med samme effekt og av de samme grunnene som man tidligere lekte. Alt har bare blitt mer abstrakt. Og her kommer også litteratur inn i bildet. Litteratur er en mental lek. Man smaker på ting, føler ting via noen andre, fiktive karakterer (og dermed tas presset av en selv), og man utforsker en alternativ side av både seg selv og verden.

Dersom denne verdenen er fullstendig adskilt fra den virkelige verden, blir det enda lettere, og enda mindre press. Enda mindre reelt, enda mindre farlig.

Tror jeg.

photo credit: IKEA Boy ??J.D Chen?™

Min største bekymring da jeg var tenåring, var en fjern idé om en gulfkrig langt avsted. Ungdommer i 2010 navigerer i en verden hvor terrortrusler er en realitet, og hvor man får verdens elendighet servert i mye større grad enn jeg gjorde i min tid. Jeg hadde ikke engang mobiltelefon, og langt mindre internet. Og vi hadde én kanal på TV, med Dagsrevyen hver kveld klokken syv. Det gadd jeg jo ikke se på engang.

Verden har blitt betraktelig skumlere. Og når verden blir så skummel, må litteraturen henge med. Verdslig terror holder bare ikke lenger. Litteraturen må presentere en annen verden, noe som er hinsides denne, noe som er skummelt på en annen måte. Ellers mister det effekten, både fordi man får nok av verdensskummelhet ellers og dermed er delvis immunisert, og fordi man rett og slett trenger noe annet om man skal tørre å gi slipp. Det må være en viss avstand mellom en selv og frykten som presenteres. Er det ikke det, så stenger man for den.

Det er også noe med ansvar, føler jeg. Presset med å ta ansvar for eget liv og ordne opp i eget kaos er nok heller ikke særlig mye mindre enn da jeg var tenåring, og det kan antagelig bli ganske overveldende. Skole, forhold, venner, kveldsjobb, trening og hva som ellers måtte foregå er mye når man ennå ikke er helt trenet i å håndtere ting. Men om du derimot spaserer rett inn i en verden hvor kjæresten din er en 130 år gammel vampyr og svogeren din kan finne på å drepe deg bare du stikker deg i fingeren, det er det virkelig ikke noe som helst du kan gjøre noe med. Det har du ikke noe ansvar for, for det er bare så hinsides sinnsykt. Og du slipper å deale med det, annet enn gjennom karakteren. Befriende.

Jeg må ærlig innrømme at jeg elsker Twilight-serien. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne lese den for første gang en gang til, og gjerne som 16åring, men det toget har dessverre gått for lenge siden. Likevel må jeg tilstå at år på baken til tross:  jeg ble fullstendig bergtatt og klarte nesten ikke legge den fra meg. Jeg gleder meg til den tredje filmen kommer på DVD, for jeg planlegger en lengre Twilightmaraton den dagen.

Men jeg kan egentlig ikke forklare hvorfor jeg ble så feid overende av den.

Eller kanskje jeg nettopp gjorde det…