Helvetesukene mine har begynt. Om to uker har jeg to eksamener dagen etter hverandre, og så er det ti dager før den siste. 20. desember har jeg juleferie… og jeg er ør i hodet allerede, det lover ikke godt…

Men uansett. Denne uken har jeg gått ned 900 gram til, så halvannen kg på to uker. Fettprosenten har også gått ned 2,6% eller noe slikt. Dette funker, dette, nå må jeg bare prøve å få det til å gli sømløst inn i eksamens- og julestresset. I dag gikk jeg på tredemølla en times tid mens jeg leste, så det skal gå. Det SKAL gå, jeg kan ikke sitte her i sofaen og spise marsipan og lese det uendelige, vanvittige pensumet nå.

Det er min store, store glede å melde at min flere måneders lange skrivesperre nå er oppløst og borte. Det er bittelitt trist å samtidig melde om at dette skjer i det samme øyeblikk som jeg liksom skal konsentrere meg om midteksamen i tre fag. Jeg vet jeg lovet meg selv å aldri foreta dette stuntet igjen, men ja – jeg var så dum at jeg tok på meg 10 ekstra studiepoeng dette semesteret også. All min hjernekapasitet har i dag blitt brukt opp på å analysere et dikt til hjemmeeksamen i litteratur før 1900, og til å finne ut av de norrøne kasusformene i gitte setninger.

Som du kanskje husker, så søkte jeg AAP hos Nav i mai i fjor, uten at det har skjedd så fryktelig mye mer enn det. Legen min brukte et halvt år på å skrive erklæringen jeg trengte, og fikk ikke levert den før i slutten av november. Og siden har man ventet på Nav, møter, mailer, telefoner og masing til tross.

Men nå, kjære leser, har det faktisk endelig løsnet. Jeg har visst det en stund, men har ikke turt å si det til så mange før jeg så det svart på hvitt – sånn i fare for å jinxe det, mener jeg.

I går kom papirene i posten, nå skal jeg bare skrive under og levere i morra. Så er det offisielt.

Ny livsstil, nye dilemmaer.

Min tidligere versjon av eksamensforberedelser har vært å sette noe godteri og flere bøtter med cola på bordet, og krølle meg sammen i sofaen eller på en stol på lesesalen, og spise, lese, lese, lese, lese og lese. Hjernen funker, men kroppen forfaller – og jeg snakker ikke bare vekt (selv om det også skjer), men stive muskler, verking og en generell veldig uggen følelse. Dessuten sover jeg dårligere, fordi kroppen faktisk mer eller mindre sover seg gjennom lesingen. Selv pusten blir sovepust til tider.

Snart har jeg eksamen.

Snart sitter jeg i en stor, stor idrettshall med et ullsjal rundt meg på grunn av kulda, og skriver så blekk og melkesyre spruter. Og jeg spør meg selv hva som er pointet.

Ikke med eksamen. Med måten den utføres på.