Etter en sommer hvor ting har gått litt ut av sporet, og etter en høst hvor søtsuget dessverre har dominert mer enn det som godt er, har jeg innsett to ting.

1. Jeg blir dritdårlig av det mange ville ønske å kalle “normalkost”

og 2. Jeg bør komme meg tilbake igjen på steinalderkost.

Steinalderkost kan sies å være en variant av lavkarbo, i og med at man kutter ut korn, mais, poteter og ris, men man kutter også ut erter, bønner og linser, samt all prosessert mat. Til gjengjeld spiser man kjøtt, fisk, egg, grønnsaker, frukt, bær, nøtter… og jeg spiser også meieriprodukter, fordi jeg vet jeg tåler det veldig godt. Jeg teller ingen kalorier, og jeg teller ingen karbohydrater. Men jeg er veldig nøye på kjemikalier, e-stoffer og ting jeg ikke vet hva er.

Faktisk.

Eller litt, i alle fall.

Etter over 8 måneder på lavkarbo, med en vektnedgang på 7 kg hvorav halvparten av det var vann som forsvant de første par ukene, er det bare å innse det: for meg må det hardere krutt til. Det holder ikke å kutte karbene og pøse på med fett. Ikke for meg.

Tidligere i dag blogget jeg om potetgull som ikke var noe godt lenger. Tanta mi, som kanskje kjente meg bedre før enn hun gjør nå, spurte meg  her om dagen om hvem som har kidnappet tantungen hennes. Og selv oppdager jeg plutselig at livet mitt er ganske mye annerledes enn “alle andres”, både når det gjelder alt fra hvordan og hvorfor man gjør hva, og hvilke produkter man velger å kjøpe.

Et eller annet sted på veien har det plutselig skjedd en livsstilsendring. Uten at jeg mente det. Det bare ble sånn.