Hurra!

Nå sitter jeg endelig her med mitt aller første par med barbeint-sko, som skal bli blant mine beste venner nå som snøen forsvinner og man kan begynne å legge vekk fjellstøvlene. De føles forundringsverdig behagelige å ha på, selv om jeg var fryktelig skeptisk til å ha noe som helst mellom tærne – men det går bra! Det funker!

Skoene er av typen Vibram FiveFingers, og ser rett og slett ut som hansker for beina. Hver eneste lille tå har nemlig fått sin egen lomme, akkurat slik fingrene gjør i vanter, og materialet er mykt, tynt og designet slik at foten skal få full gripeevne på underlaget og dermed fungere slik naturen har tenkt det – og ikke bli forstyrret av dempesåler eller andre fancy schmancy greier vi har fått for oss at er bedre enn hva naturen selv har designet for oss.

Klar for sommeren med tåfis-sko!

Vilde holdt på å le seg ihjel når jeg åpnet esken. “Tåfis-sko!!”, lo hun av mammaen sitt påfunn, men synes de var utrolig kule. Pappaen satt i sofaen og stirret med et underlig ansiktssuttrykk. “Dette havner definitivt i kategorien “sært”!” var hans dom. Men bare vent til jeg får ham til å prøve dem.

For de er faktisk vanvittig komfortable å ha på. De kommer til å løse mitt barbeintproblem til sommeren, for selv om jeg elsker å gå barbeint, så elsker jeg ikke å ha møkkete fotsåler – det er ikke særlig gøy å komme på besøk til noen etter en lengre spasertur uten noe på bena. Det slipper jeg å tenke på nå, og jeg slipper også å tenke på å skjære meg på skarpe steiner eller glasskår som ligger her og der.

Dessuten lar de meg få riktig nedslag når jeg løper, og de lar føttene bygge opp sin naturlige muskulatur og balanse.

Disse er sprint-utgaven, og jeg kan bruke dem til gåturer i skog og mark, klatring, løping, fitnesstrening, kampsport, yoga, pilates, kanoturer, surfing, fisking, bading…. you name it.

Nå kan snøen bare forsvinne for min del, for jeg er klar for skogsstiene!

I dag var det bare altfor fint vær til å sitte inne og lese, selv om jeg har et hav av pensum foran meg og slett ikke så god tid på det som jeg skulle ønske jeg hadde.

Men jeg vet jeg trenger luft og aktivitet for å fungere optimalt. Jeg trenger sol på huden for å få opp D-vitaminnivået også. Studiene er jo faktisk ingenting verdt om jeg verken er i form til å nyte dem eller benytte meg av kunnskapen.

Derfor:

La meg presentere min nye lesesal!

Vakkert, ikke sant?

Ikkeno er som første side i en pocketbok når man har gått en liten stund og er litt godsliten og varm i kroppen! I dette tilfelle er det Pride and Prejudice av Jane Austen som leses igjen. Jeg hadde jo denne i Fiction and Film før jul, men nå tar jeg British Romanticism og får den i reprise. Deilig å kunne pløye seg litt dypere ned i den når man allerede kjenner historien sånn passe godt!

Jeg leste vel 7 kapitler eller noe sånt der jeg satt, før jeg gikk resten av runda og enda en runde rundt vannet. Det er vel 6 km rundt, tror jeg, og en runde tar ca en halvtime. To runder med rask gange på denne stien er en fin, liten treningstur.

Neste gang skal jeg ta med et ordentlig sitteunderlag, en liten termos med te og kanskje noe å spise på også. Så kan jeg bli der enda lenger!

I sommer oppdaget jeg skogen.

Det vil si, jeg har jo alltid visst at den var der, for jeg har jo vært akkurat her med både førskolestudenter i min tid, barnehagebarn senere, og en og annen tur til stranda som ligger her også. Men minner om mitt barndoms skogparadis hjemme bleknet liksom aldri, og dette var ikke SKOG for meg. Det var bare et sted.

Så fikk jeg et tips i fjor sommer om hvor man kunne gå for å komme herfra og til skogs rimelig kjapt, og jeg forelsket meg fullstendig i den naturen jeg fant der. Endelig ble den litt min. Og derfor var jeg også litt trist når vinteren kom og det plutselig ikke bare var å traske til skogs lenger.

I hele jula har jeg tenkt å ta meg en kjøretur opp dit, til de brøytede stiene. Men først var det jo eksamen, så var det juleforberedelser og norovirus – og når endelig romjula kom, så kom jaggu influensaen og.

Men i dag, altså. I dag var ventetiden over, og jeg fikk meg en fin og rolig spasertur rundt et isbelagt vann.

Jeg elsker det.

Med bra musikk på øret, skogsstiene hvite og folketomme foran meg, og frisk luft i lungene – det kan ikke bli bedre enn det. Jeg trenger å lufte hodet, når det er så mye som til enhver tid foregår inni der. I dag har jeg skrevet et blogginnlegg om hvilke kostholdsendringer man kan foreta seg for å hjelpe kroppen til å bli gravid (du finner det snart her – det er forhåndspublisert til 17. januar, så det er ingenting der enda), mens jeg har diskutert optimal barnehagestart på Facebook og debattert kunst og orginalitet på Twitter, lagd og spist omelett, og kjørt min samboer til bussen. Mer eller mindre samtidig.

Mye skjer.

Pauser er viktig, ellers går sikringen. Og det var rett før nå, tror jeg, så denne skogturen gjorde virkelig underverker.

I morra har jentungen barnehagefri, så jeg tenker vi kanskje drar opp dit sammen da. Lage litt kakao eller solbærtoddy på termos, og kose oss litt etter at pappa har dratt på jobb.

Snart kommer våren.

Da tror jeg at jeg flytter ut dit.