Jeg sitter og ser skogen sakte begynne å tenke orange. Sommeren er i ferd med å ta sitt farvel, og høsten er straks et fullkomment faktum.

Denne sommeren har vært rar, på så mange måter.

Den ble rar på grunn av terroraksjonen. Den ble rar fordi så mange gråt – og fordi himmelen gråt med dem. En venninne av meg telte visst. Hun kom til ni soldager denne sommeren. Resten har bare vært våte og grå. Triste.

For meg har dette også vært sommeren hvor alt falt på plass.

Jeg har en enorm hjemlengsel i meg. Jeg drømmer om å få komme hjem til en verden hvor naturen er i balanse og hvor vi mennesker virkelig har fattet at vi faktisk er en del av det økologiske samspillet som alltid foregår. Hvor vi vet at det bare ikke går an å klippe av en eneste liten tråd i veven uten at det begynner å rakne eller uten at det blir ekstrabelastning på trådene rundt.

Men så sitter jeg her.

AP-politiker Helga Pedersen sier hun er lei av at folk antar at hun må trappe ned jobbingen når hun er gravid og snart blir tobarnsmor.

Kanskje Helga selv ikke verken ønsker eller trenger å trappe ned, men faktum er at det er det ganske mange andre som gjør. Om det er på grunn av bekkenløsning, svangerskapskvalme, svangerskapsdiabetes, lavt eller høyt blodtrykk eller hva det nå måtte være, så hender det faktisk ganske ofte at kvinner med barn i magen har behov for å sette ned både tempo og arbeidsmengde litt. Og når andre spør om sånne ting, så er det gjerne basert på omsorg og en bevissthet rundt at gravide kvinner er i en fase av livet sitt hvor de har andre behov enn ellers  – og det forekommer meg en smule paranoid å tro at dette er basert på et ønske om å undertrykke kvinnen.

Siden, når barnet er født, så er det også sånn at det å ha barn fører med seg både forpliktelser og mindre tid til seg og sitt. Faktisk er det gjerne mer krevende enn man noengang hadde forestilt seg, selv om man mente seg forberedt. Noen er superkvinner (eller liker å tro at de er det), men veldig mange ønsker faktisk å trappe ned mens barna er små. Og enn så mye en sliten mor måtte ønske det noen ganger, så har ikke mannen verken muligheten til å faktisk føde barnet for henne, eller til å gro frem en hurtig-pupp etterpå sånn at hun kan få en sammenhengende natts søvn nå og da. Det er ikke alle som er intressert i å skrikekure babyen i søvn, avvenne fra brystet lenge før tiden, eller sette en 10 måneder gammel baby på fulltidsplass i barnehagen. Noen av oss har andre mål for vår foreldrekompetanse og generelle tilværelse enn hvor fort vi klarer å skyve barnet fra oss.

I en undersøkelse Respons analyse har utført på oppdrag fra bemanningsfirmaet Proffice blant over 2500 yrkesaktive i Norge, svarer et flertall at de synes det er for strevsomt at begge småbarnsforeldrene jobber heltid. 65 prosent av kvinnene som har to eller flere barn, misunner andre kvinner som kan velge å være hjemmeværende eller jobbe deltid fordi de har en mann som kan forsørge seg. KILDE

Så… forskjellsbehandling, Helga? Kan det rett og slett hende at du, som kun tok 5 mnd fødselspermisjon med ditt første barn og ikke ønsker å trappe ned et kvart hakk engang etter få ha fått nummer to, er i mindretall her, og at folks forventninger gjerne baseres på flertall og gjengs oppfatning?

Kan det tenkes at dagens selvstendige kvinner foretrekker å tenke selv fremfor å følge politiske retningslinjer rundt likestilling og det å få barn?

Hva er det du egentlig vil snu? Muligheten til selvstendig valg, resultatet av muligheten til selvstendig valg, eller folks tendens til å basere antagelser på det hyppigst representerte fenomen?

Dette handler ikke om urettferdighet i forhold til kjønn. Det handler om biologiske forskjeller på menn og kvinner. Menn får ikke bekkenløsning, de mister ikke halvannen liter med blod, og de revner ikke i bunnen når ungen kommer til verden. Ikke får de brystbetennelse heller, og en mannepupp er beklageligvis til veldig liten nytte når den første tanna sprenger på og gjør vondt. De må gjerne prøve, for jeg tipper det er mange mødre som vil være foruten akkurat dette, men jeg tror kanhende det vil være fåfengt.

Og så lenge alt dette ligger på den gravide kvinne og den nybakte mor, så er det bare rett og rimelig at man i det minste kan spørre:

“Trenger du å trappe ned litt?”

For det kan det nemlig veldig godt hende at hun gjør.