Som du kanskje husker, så søkte jeg AAP hos Nav i mai i fjor, uten at det har skjedd så fryktelig mye mer enn det. Legen min brukte et halvt år på å skrive erklæringen jeg trengte, og fikk ikke levert den før i slutten av november. Og siden har man ventet på Nav, møter, mailer, telefoner og masing til tross.

Men nå, kjære leser, har det faktisk endelig løsnet. Jeg har visst det en stund, men har ikke turt å si det til så mange før jeg så det svart på hvitt – sånn i fare for å jinxe det, mener jeg.

I går kom papirene i posten, nå skal jeg bare skrive under og levere i morra. Så er det offisielt.

I går var jeg til legen igjen. Jeg tenkte mens jeg var der at dette er siste gang. Han gjør like lite nå som han har gjort de siste 7 årene, han endrer ikke diagnosen fra fibromyalgi til piriformissyndrom – og han brukte hele legetimen på å fortelle meg ting jeg allerede vet fra før, og på å fortelle meg ting jeg vet ikke stemmer. Blant annet vil jeg gjerne ha henvisning til manuellterapeut, og det sa han at Nav ikke aksepterte. Merkelig rart da, at helseøkonomiforvaltningen sier noe annet? Dessuten kunne han fortelle meg at piriformissyndrom ikke kan behandles uansett. Og det er heller ikke sant. Han gadd ikke engang teste for å sette diagnosen.

I kveld har jeg gjort noen endringer på bloggen.

Du skjønner, jeg sitter for tiden og grubler og funderer på hva jeg skal gjøre med den økonomiske siden av livet mitt. Situasjonen er den at jeg nå lever på studielån og en hardt arbeidende mann, og det er kun et år igjen av lånekassen sin støtte. Etter det er det null og niks å hente derfra, fordi jeg har makset ut.

Dette betyr dessverre ikke at jeg faktisk har en utdannelse jeg kan leve av, fordi jeg tør ikke gamble helsa mi på å jobbe som førskolelærer igjen, og det er heller ikke nok studielån igjen til å gå langt nok innen språk og litteratur. En bachelorgrad er i den store og hele sammenhengen ikke så mye verdt, skal jeg få jobb innen det, så trenger jeg en mastergrad og PPU i tillegg. Det er tre år jeg ikke får støtte til. Og i tillegg er det slett ikke sikkert at jeg vil få jobb her i nærheten uansett.

Jeg har, som jeg kanskje har nevnt før, søkt Nav om AAP. Det gjorde jeg i juni. Den 25. november fikk jeg bekreftet at de omsider hadde mottatt legeerklæringen min, og siden har jeg ikke hørt noe. Jeg mailet dem her om dagen, men regner ikke med å få noe annet svar enn at jeg har falt ut av systemet og må søke på nytt.

Uansett har reglene endret seg der også, og de vil ikke gi meg omskolering – selv om jeg fikk det første året av tre. Det betyr at det er to år igjen hvor de kanskje kan gi meg støtte gjennom praktisk arbeid – men i denne byen betyr det mest sannsynlig bensinstasjonsjobb eller telefonsalg, og ingen av delene er noe jeg ser for meg blir min levevei. Nav er dessuten mitt desidert sistevalg når det kommer til inntekt, og mitt sanne mareritt manifestert.

Lykkelig, sunn og fri, omgitt av overflod... DET er det jeg drømmer om.

photo credit: egor.gribanov

Det er derfor helt åpenbart at jeg selv må ta grep om situasjonen, og jeg må gjøre det fort. Jeg begynner å få en ganske klar idé om hva jeg skal gjøre, men jeg trenger å finpusse den litt før jeg deler den med dere. Ikke desto mindre trenger dette også å finansieres. Det er ikke så mye som skal til, men et halvt år på én inntekt har satt sine spor her i huset (fordi jeg var forsinket et semester, så fikk jeg ikke studielån for høsten heller…), og det er ikke mye buffer igjen nå.

Derfor har jeg altså endret litt på bloggen i dag. Jeg kommer til å begynne så smått med markedsføring her inne, der det passer seg sånn naturlig. Det vil si, om jeg skriver om en bok, så kommer jeg til å affiliatelinke den. Du kan lese mer om hva dette vil si her.

Jeg har også dristet meg til å sette opp en donasjonsknapp i sidebaren, sånn at du kan legge igjen noen kroner om du liker det du leser og har lyst til å hjelpe meg i gang med studier innen holistisk ernæring – for det er nettopp det en del av dette vil dreie seg om.

Jeg håper virkelig ikke at dere, mine kjære lesere, vil mislike dette altfor sterkt, men for meg akkurat nå finnes det ingen annen mulighet enn å åpne absolutt alle kanaler for inntekt og benytte meg av alle etisk forsvarlige muligheter jeg har til å komme meg ut av en dårlig situasjon og inn i en veldig bra en…

Har du gode råd, forslag og tips til konkrete stillinger som er ledige, tar jeg veldig gjerne i mot dem også, i kommentarfeltet!

Ved siden av meg nå ligger en av bøkene jeg nettopp har kjøpt hos Amazon: The Abundance Book. Det er en liten bok, men med den følger et 40 dager langt kurs i hvordan man endrer holdning og bevissthet angående inntekt og penger.

Jeg trenger nemlig all den hjelp og inspirasjon jeg kan få når jeg nå skal snu denne skuta.

For det skal jeg, en gang for alle.

Noen ganger hørt om en Catch-22?

Vel, la meg opplyse deg.

A Catch-22, coined by Joseph Heller in his novel Catch-22, is a logical paradox arising from a situation in which an individual needs something that can only be acquired by not being in that very situation; therefore, the acquisition of this thing becomes logically impossible. KILDE

Jeg er midt i en sånn en her.

Jeg trenger å bygge opp helsa mi. For å gjøre dette, trenger jeg for eksempel å spise bedre enn jeg gjør nå, og jeg trenger kosttilskudd – alt fra jern til B-vitaminer og sannsynligvis også D-vitaminer og noen hudkremer. Og jeg trenger et medlemsskap på helsestudio, for let’s face the fact: sannsynligheten for at jeg løper en tur når det er kaldt eller dårlig vær ute, er faktisk ganske liten. Jeg har en vanvittig jobb å gjøre når det kommer til å bygge opp kroppen min igjen etter et forholdsvis slapt liv som utmattet sofavrak bak meg.

Dette vil ta tid.

Og dette koster penger.

Penger har jeg ikke, nettopp fordi jeg trenger å bygge opp helsa mi sånn at jeg faktisk kan ta meg en vanlig jobb. Akkurat nå venter jeg på NAV, etter først å ha ventet på en legeerklæring jeg ba om i juni og som endelig ble sendt dit i slutten av november. Om NAV godkjenner søknaden, får jeg penger.

Men da forsvinner også tiden jeg har til å bygge opp nevnte helse. Med et lavt energinivå fra før, og med NAVs indikasjoner på at jeg ikke vil få tilbake utdanning som attføringsløp og dermed miste dennes forholdsvis fleksible arbeidsdag, så er det ikke veldig sannsynlig for at jeg vil lage meg sunn mat og trene uansett, når jeg kommer hjem fra hvadenåvilsettemegtil om ettermiddagen.

Jeg trenger helsa mi for å komme meg vekk fra NAV, som jeg ikke får – fordi jeg da ER hos NAV..?

Sorry, men dette kan jeg jo bare ikke akseptere…

Så:

Om det er noen der ute som kan gi meg en godt betalt jobb som kan gjøres fleksibelt hjemmefra, så vil nå være et svært godt tidspunkt..!

photo credit: jonno23

Kontakt kan oppnås på mail.

For å manifistere livet slik man vil at det skal være, er det viktig at man vet HVORDAN man vil at det skal være. Banalt, kanskje, men det er vanskeligere enn det høres ut. De fleste av oss vet nemlig bare hva vi IKKE vil, og ender opp med å rygge baklengs fra worst case scenario og inn i .. noe annet. Spiller liksom ingen rolle, bare det ikke er DET.

Det er akkurat dette jeg har drevet med den siste tiden når det kommer til helse. NAV gjør gjerne det med deg – de krever at du utleverer din mest forferdelige frykt hva både din fysiske og psykiske tilstand angår, og lar deg ikke tenke for mye positivt, for da står du i fare for å fremstå som friskere enn du egentlig er. Og det er ikke helt bra, fordi du dermed også står i fare for å miste både respekt og støtte derfra for evig og alltid. Det er sørgelig ironisk, men sant, og man blir stuck i sitt eget worst case scenario og fokusert inn mot akkurat det man ikke vil skal være virkeligheten.

Og derfra rygger man altså baklengs fremover, i beste fall.

photo credit: Beto Ruiz Alonso

Jeg ønsker ikke å rygge inn i fremtiden min. Jeg vil se den foran meg, og gå dit steg for steg. Jeg vil snu ryggen til det livet både lege og arbeidsliv har dømt meg til å leve, og skape min egen versjon, basert på min egen oppfatning av hva jeg vil og hva som er mulig for meg, uten å bekymre meg over om NAV skjønner forskjell på faktisk nåtid og ønske om fremtid.

Dette har jeg gått mange runder med med meg selv om nå. Fibromyalgi er en diagnose det er umulig å bevise for noen i utgangspunktet, og den topper i følge legen min statistikken over avslåtte trygdesøknader. Det er ikke alltid like lett å bli trodd, eller å føle at man blir forstått. Selv personer med åpenbare lyter eller lidelser sliter med å komme gjennom med sine krav hos NAV, og når man har en usynlig sykdom blir det enda vanskeligere – hva da om man forsøker å ha en positiv holdning til sin egen helse? Vil man da bli trodd? Vil man møte en kald skulder og få avslag? Eller enda verre; vil man bli tvunget til å ta i mot et tiltak man vet vil forverre helsetilstanden betraktelig? Bare fordi man ikke ønsket å legge stor nok vekt på det negative som kunne ha forhindret det?

Dette er ikke bare et tenkt scenario for meg nå. Det vil snart være realiteten. Første gang jeg gikk denne runda med NAV, ba saksbehandleren meg om å skrive en dagbok over sykdom og symptomer. Jeg begynte på det, men sluttet etter et par dager fordi jeg merket at jeg ble for negativt fokusert, og fordi jeg vet hva dette gjør med sinn og sjel. Det har ingen heldig effekt å drukne seg i elendighet, og i jakten på Det Som Kan Overbevise NAV. I det hele tatt.

Derfor må jeg nå bare tone ut NAV-spøkelset fra sinnet mitt.

Dets tilstedeværelse gjør meg for redd til å bli frisk.

For i mellomfasen, midt mellom sykdom og friskmelding, der må det fortsatt være mulig å helbredes. Jeg kan ikke akseptere at NAV vil holde meg nede i sykdom for å finne meg verdig til å motta støtte. Jeg kan heller ikke la dem forstyrre helbredelsprosessen ved at de sender meg ut i et attføringsopplegg jeg vet vil være skadelig for meg. Det har jeg ikke råd til – det har tatt meg sju år å komme opp hit hvor jeg er nå, og jeg skal ikke så langt ned igjen. Kanskje det tar tolv år neste gang, jeg blir ikke yngre.

De har fortalt meg at det er svært lite sannsynlig at jeg får tilbake utdanningen min som attføringsløp etter at jeg avbrøt for å være hjemme med barn. Men denne utdanningen er det eneste jeg har opplevd fungere med tanke på helsebildet mitt. Den eneste jeg ser kan lede til et arbeidsliv jeg kan bli i på sikt. Og samtidig lar den meg helbredes mens jeg tar den, ved at jeg selv kan bestemme balansen mellom hvile og aktivitet. Jeg er friskere nå enn da jeg begynte på den.

I dag valgte jeg å lese på formiddagen og gå en tur i skogen etterpå. I morgen trener jeg kanskje yoga hjemme i stua før jeg drar på forelesning på ettermiddagen, og jeg avslutter kanskje uka med først en intens lesedag, og så en dag hvor jeg fokuserer på aktivitet og trening for å myke opp og styrke kroppen. Livssituasjonen min akkurat nå er perfekt balansert med tanke på å bygge opp helse, sunnhet og vitalitet.

Og jeg vet hvor jeg vil.

Jeg vet hvem jeg vil være om fem år til.

Da vil jeg være den kvinnen som sitter i lotusstilling under et tre; rak i ryggen, sunn, sterk og vakker. Med optimal helse, en jevn brunfarge og i perfekt fysisk og psykisk harmoni.

Kan NAV få meg dit?

Det gjenstår bare å se.

I mellomtiden forbereder jeg meg på å måtte finansiere min egen helseplan på andre måter.

For NAV tør jeg nemlig ikke å stole på.