Mammadamen har i dag skrevet et godt og reflektert innlegg rundt skjønnhetsidealer og kroppsfiksering, hvor hun stiller spørsmålet:

Er den naturlige kvinnen utrydningstruet? Lever vi i et samfunn som lærer jenter og kvinner å hate egen kropp?

Min verden er veldig todelt for tiden. Det er den delen jeg ser rundt meg hver dag i form av media og filmer og what have you, og så er det den egentlige delen som består av mennesker, nettsteder, magasiner og så videre som jeg faktisk har valgt selv. De er veldig forskjellige.

I den overfladiske versjonen av virkeligheten skal jeg være helt, dødsens enig i at ja – den naturlige kvinnen er særdeles utrydningstruet. Hun får aldri mediadekning. Hun smiler ikke fra store billboardplakater, og hun blir ikke tatt bilde av av paparazier. Hun glimrer med sitt fravær, helt enkelt.

Men så… om du trer inn i min verden for fullt, så ser du at nei, hun er egentlig ikke så utrydningstruet – hun er bare opptatt av helt andre ting, mens hun faktisk lever i beste velgående. Og hun foretrekker å holde hodet lavt, fordi hun vet at verden ikke er klar for hennes syn på seg selv. Det vil virke for truende på en del av de jentene som fortsatt befinner seg på overflaten. Enda.

Mange av de såkalte naturlige kvinnene har kommet til seg selv gjennom morsrollen. Det kan virke som om dette er unntakstilstanden og alibiet mange kanskje trenger for å tenke nytt om seg selv og sin kropp.

Det er litt mindre tragisk å ha stor mage etter at du har fått et nydelig barn. Det er litt mer ok å ønske å leve rent dersom du har baby i magen eller ammer en liten en – fordi det du gjør med kroppen din faktisk påvirker babyen direkte. Man har plutselig et alibi. Og så utvikler det seg for mange derfra, til å bli et mer naturlig liv med et mer naturlig forhold til sin egen kropp.

Om du for eksempel går inn på et forum som Mothering.com, vil du se at både naturlige kvinner og aspirerende naturlige kvinner stimler seg sammen og lager sin helt egen greie, forbi og bortenfor medias etterhvert utdaterte markedsføringsmetoder. Her for litt siden var det for eksempel en kvinne som spurte de andre om hvordan de passer inn i kulturens skjønnhetsstandard, og 62% svarte at de klarer seg uten de fleste skjønnhetsproduktene, og går for naturlig skjønnhet isteden.

Det er nemlig i ferd med å skje ting der ute. For det første har vi miljøtrusselen, dyretestingen og alle de andre tingene ethvert oppegående kvinnemenneske er bekymret for og motstander av. For det andre fikk vi en kraftig økonomisk smell under finanskrisen, og mange ble tvunget til å skaffe seg en ny livsstil på grunn av den. Lite penger er dog veldig godt forenelig med både miljøperspektiv og naturprodukter.

photo credit: mStreetPhoto

Vi ser også en parallell omlegging av kostholdspreferanser, hvor raw food og paleo/steinalderkost kommer mer og mer inn i bildet. Med på dette lasset kommer også et sunnere skjønnhetsideal for kvinner som ønsker en naturlig livsstil. Der man før ville være tynn, vil man nå være sterk, sunn og vibrere av helse og energi. Det er en hel verden av forskjell, og det brer om seg.

Jeg tror vi vil se litt av begge deler i tidene som kommer. Barbiedukkeidealet er nok ikke helt utrydningstruet enda, det heller, men det vil få en motpol i en langt sterkere og friskere steinalderkvinne som foretrekker naturlig skjønnhet.

Når alt kommer til alt, har vi alltid hatt skjønnhetsidealer. Dette ligger dypt i oss, og handler bare egentlig om å være attraktiv for det motsatte kjønn slik at menneskeheten skal bestå. Det i seg selv er ikke noe å frykte, før man kommer til det punkt at man må bedrive seriøs selvskading for å oppnå noe som er i nærheten. Dit har vi kommet nå, med Barbie.

Men dypt der nede i kvinnesjelen er heldigvis steinalderkvinnen i ferd med å reise seg, og om du ser godt nok etter, vil du kanskje etterhvert også se spor av henne i media også. For media får nok snart ferten av henne, selv om hun antagelig ikke higer så mye etter det selv.

En forvandling er i ferd med å skje.

Kroppen min endres sakte, men sikkert, fra å være en overvektig, sykdomsbefengt og energiløs sofapotet, til å bli en slank, frisk og energisk tilstedeværelse. Jeg føler meg stadig lettere i beina, lettere i magen, lettere til sinns. Jeg har blitt avhengig av frisk luft og skog, og der jeg før synes det var helt på sin plass å spise grandiosa til middag, er dette nå noe jeg til nød kan vurdere en veldig sjelden gang innimellom, og bare hvis jeg er garantert å få i meg riktig næring resten av dagen og bedre middager resten av uka.

Men det skjer også en hel del på innsida nå. All denne fysiske klarheten begynner å trekke innover og farge det indre miljøet også. Det er en rar følelse, men det ommøbleres ganske kraftig. Eller, det blir kanskje riktigere å si at brikkene faller på plass. Fortid, nåtid og fremtid utgjør plutselig en helt ny helhet for meg, og ting jeg alltid har visst fremstår nå i et helt nytt lys enn tidligere.

Jeg ser hva det er jeg har gjort frem til nå. Og jeg ser overskriften på det, den røde tråden er i aller høyeste grad tilstede, selv om jeg ikke har vært like bevisst på den hele tida. Jeg ser at den skal følges, og jeg ser at det passer inn i et mye større perspektiv enn jeg noengang har drømt om.

Outsiderjenta som sanket urter og leste om østlig filosofi allerede på barneskolen… Den unge kvinnen som praktiserte wicca og senere benyttet seg av alt hun hadde lært av selvutvikling for å bygge opp livet sitt fra ruinene… Mammaen som gikk samfunnet midt i mot og var hjemme med sin datter til treårsdagen nærmet seg, som bar barnet sitt tett inntil kroppen, som samsover og som langtidsammer… Og den voksne kvinnen som nå har drømmer og visjoner om å leve så tett med naturen som praktisk mulig.

Jeg har aldri gått de veier som har vært forventet av meg. Det har aldri vært min vei å følge, og det kommer aldri til å bli det.

I perioder har jeg tenkt at det kanskje ville være lettest sånn, playing the game, gjøre som alle andre. Men det har sjelden holdt i mer enn to uker om gangen før jeg lengtet tilbake til min egen verden, og etterhvert som jeg ble eldre, sluttet jeg å ta bryderiet med å prøve. For det er faktisk ikke enklere. Det er ingenting å vinne på det. Alt jeg satt igjen med, var et massivt tap.

Jeg er ikke ment for det livet.

Jeg er ment for noe annet.

Det er en bevegelse på vei over vår verden nå. Ubalansen har blitt for stor, og energiene jobber for å komme tilbake i balanse. Den maskuline energien har hatt overtaket altfor lenge, og den feminine har ligget skadeskutt i kjølvannet av industrialisering, kapitalisme og en mannsdominert religion. Jordkloden lider, og menneskeheten med den.

Dalai Lama sa for et par år siden at

The world will be saved by western women.

Jeg tror han har rett.

Kvinner over hele vår vestlige verden er i ferd med å reise seg, komme sammen og endre verdens mønster litt etter litt. Det feminine prinsipp våkner, og det viser seg stadig sterkere. Det handler ikke om likestilling, hvor hun adopterer hans verdisystem for å innta og mestre en mannsdominert verden. Det handler om en gjeninnføring av kvinnelige verdier som de er – fordi det er det som mangler for å komme tilbake i balanse.

photo credit: Prairiekittin

Tradisjonelt var vi jegere og samlere. Vi lever i dag i en jegerkultur, med karrierejag, stress, kamp og konkurranse. Nå våkner samlerne, og setter fokuset over på samarbeid, omsorg, bærekraft og en direkte forbindelse til naturen.

Og det er dette jeg skal være med på. Det er dette jeg skal bidra til. For om jeg skal skrive en overskrift over hele livet mitt frem til nå, så handler det nettopp om å gjenopprette forbindelsen mellom natur og menneske. Det er ufattelig, grunnleggende og prekært viktig at denne styrkes og opprettholdes, både for klodens og vår egen del – faktisk er det ikke mulig å skille mellom den og oss, fordi vi ER natur. Uten den dør vi. Vi kan ikke fortsette som vi har gjort.

Alle veier har ført meg hit. Til og med fagene jeg ubevisst har valgt; i dette semesteret har jeg folkediktning og folkekultur på den ene siden, med sterkt innslag av naturmytiske sagn, og på den annen side har jeg British Romanticism med hele romantikkens naturlengsel og tanker om den edle ville, som ren og ubesudlet av kulturen står der som symbol på hva mennesket egentlig kan være.

Gjenopprette forbindelsen med naturen.

Dét er det jeg skal gjøre.

I sommer oppdaget jeg skogen.

Det vil si, jeg har jo alltid visst at den var der, for jeg har jo vært akkurat her med både førskolestudenter i min tid, barnehagebarn senere, og en og annen tur til stranda som ligger her også. Men minner om mitt barndoms skogparadis hjemme bleknet liksom aldri, og dette var ikke SKOG for meg. Det var bare et sted.

Så fikk jeg et tips i fjor sommer om hvor man kunne gå for å komme herfra og til skogs rimelig kjapt, og jeg forelsket meg fullstendig i den naturen jeg fant der. Endelig ble den litt min. Og derfor var jeg også litt trist når vinteren kom og det plutselig ikke bare var å traske til skogs lenger.

I hele jula har jeg tenkt å ta meg en kjøretur opp dit, til de brøytede stiene. Men først var det jo eksamen, så var det juleforberedelser og norovirus – og når endelig romjula kom, så kom jaggu influensaen og.

Men i dag, altså. I dag var ventetiden over, og jeg fikk meg en fin og rolig spasertur rundt et isbelagt vann.

Jeg elsker det.

Med bra musikk på øret, skogsstiene hvite og folketomme foran meg, og frisk luft i lungene – det kan ikke bli bedre enn det. Jeg trenger å lufte hodet, når det er så mye som til enhver tid foregår inni der. I dag har jeg skrevet et blogginnlegg om hvilke kostholdsendringer man kan foreta seg for å hjelpe kroppen til å bli gravid (du finner det snart her – det er forhåndspublisert til 17. januar, så det er ingenting der enda), mens jeg har diskutert optimal barnehagestart på Facebook og debattert kunst og orginalitet på Twitter, lagd og spist omelett, og kjørt min samboer til bussen. Mer eller mindre samtidig.

Mye skjer.

Pauser er viktig, ellers går sikringen. Og det var rett før nå, tror jeg, så denne skogturen gjorde virkelig underverker.

I morra har jentungen barnehagefri, så jeg tenker vi kanskje drar opp dit sammen da. Lage litt kakao eller solbærtoddy på termos, og kose oss litt etter at pappa har dratt på jobb.

Snart kommer våren.

Da tror jeg at jeg flytter ut dit.

Tidligere i dag blogget jeg om potetgull som ikke var noe godt lenger. Tanta mi, som kanskje kjente meg bedre før enn hun gjør nå, spurte meg  her om dagen om hvem som har kidnappet tantungen hennes. Og selv oppdager jeg plutselig at livet mitt er ganske mye annerledes enn “alle andres”, både når det gjelder alt fra hvordan og hvorfor man gjør hva, og hvilke produkter man velger å kjøpe.

Et eller annet sted på veien har det plutselig skjedd en livsstilsendring. Uten at jeg mente det. Det bare ble sånn.