Som jeg har skrevet om litt tidligere, har jeg forelsket meg fullstendig mine barbeintsko. Jeg har stort sett brukt bare sånne i hele sommer, til alt fra shoppingturer til barnetog på 17. mai, og jeg merker stor forskjell på hvordan kroppen min har det.

For deg som ikke har hørt om sånne sko og hva de gjør før, så er kortversjonen at det blir som å gå barbeint med sko på. Du har bare et tynt lag mellom deg og bakken, sånn at du får det første ikke får noen annen demping enn det foten gir deg, og samtidig får foten oppføre seg naturlig mot underlaget – den får forme seg etter det du tråkker på, og tærne og fotbladet får være med å bruke sin gripeevne på underlaget istedenfor bare å være pakket inn i en sko-klump.

Jeg har en enorm hjemlengsel i meg. Jeg drømmer om å få komme hjem til en verden hvor naturen er i balanse og hvor vi mennesker virkelig har fattet at vi faktisk er en del av det økologiske samspillet som alltid foregår. Hvor vi vet at det bare ikke går an å klippe av en eneste liten tråd i veven uten at det begynner å rakne eller uten at det blir ekstrabelastning på trådene rundt.

Men så sitter jeg her.

OK, jeg brenner så etter å dele dette med verden at jeg klarer ikke vente lenger. Kanskje er det for tidlig, men det får bare stå til. Nå sier jeg det rett ut.

Jeg har, som jeg tidligere har nevnt, oppdaget at jeg har en sann livsoppgave. Alt hva jeg har gjort som jeg har følt har vært riktig, har handlet om dette ene.

Mitt budskap til verden er “Gjenopprett naturforbindelsen!”

Dette er hva jeg har skrevet om, snakket om, laget nettsider om og båret med meg siden jeg var nokså ung, og om jeg skal skrike noe fra en fjelltopp, så er det dette.

Om jeg hadde levd i en annen tid, i et annet samfunn, ville jeg vært sjamankvinnen som levde i utkanten av landsbyen. Jeg ville vært urtekonen man gikk til når man hadde problemer, og i visse samfunn ville jeg kanskje til og med vært yppersteprestinnen. Det har alltid vært min rolle å spille, alltid litt i utkanten, alltid med et litt annet syn på verden enn resten av befolkningen har,  med respekt og kjærlighet til naturen, og med et ønske om å formidle det.

Men det er noe som har manglet frem til nå, noe jeg nettopp ble klar over. Det er hva jeg skrev om tidligere, med healingkreftene som herjer i meg og som til nå har resultert i frustrasjoner og til tider også konflikter, fordi energien har vært blokkert og jeg har blitt frustrert.

Min livsoppgave er å helbrede.

Jeg snakker ikke healing som i helbredende hender eller noe annet av den typen, sånne evner har jeg enn så lenge til gode å registrere hos meg selv. Det jeg snakker om, er noe så enkelt, konkret og håndfast – og likevel så uendelig komplisert for så veldig mange – nemlig ernæring. God, sunn, riktig og fremfor alt naturlig ernæring. Det burde vært så enkelt. Men så har det blitt så vanskelig, i et stadig mer kunstig samfunn, hvor fler og fler blir syke på grunn av maten de spiser eller ikke spiser.

photo credit: B*2

Men det stopper ikke der. Jeg ser nå at min livsoppgave faktisk blir tredelt, og vil utgjøre en vakker helhet. For ikke bare skal jeg jobbe med naturlig ernæring, men jeg skal også jobbe med foreldreveiledning i naturlig barneomsorg sånn at barna skal få en best mulig start på livet sitt, og jeg skal jobbe med selvutvikling i naturperspektiv for den som har mistet forbindelsen og trenger å koble seg på igjen.

Mitt sterkeste redskap er det skrevne ord.

Skrivingen er min største gave og mitt sterkeste talent. Det faller seg naturlig og lett for meg, og jeg bruker nesten ikke noe energi på det. Mange ganger når jeg skriver, kjennes det ut som om stoffet bare går rett ut fra hjertet mitt og gjennom fingrene – jeg behøver ikke engang tenke på det, for det bare flyter ut.

Men jeg oppdager også andre redskap jeg har tilgjengelig nå, blant annet begynner jeg å finne ut at jeg faktisk liker å lage små videoer med presentasjoner, og jeg skal også se litt på om stemmeopptak kan kjennes riktig ut.

Så… alt dette satt i sammenheng og oppsummert:

Jeg skal bli naturlig livsstilscoach, med fokus på selvutvikling, foreldreveiledning innen naturlig barneomsorg, og på holistisk ernæring.

Fra før av er jeg som tidligere nevnt utdannet førskolelærer, med foreldre- og kollegaveiledning innbakt i utdannelsen min. Jeg har masse kunnskap om barns behov og utvikling, både fra tiden jeg har studert eller jobbet med barn, og fra tiden jeg var hjemmemamma med et mer naturlig perspektiv på ting.

Det som nå må på plass, er et system for selvutvikling og en utdannelse innen holistisk ernæring. Jeg vet nøyaktig hvor og hvordan jeg skal få meg dette. Det som gjenstår nå, er å finansiere det.

Utdannelsen innen holistisk ernæring ligger her. Dette er et hjemmestudiekurs som går over et år, og som kan bygges på i nesten det uendelige, helt frem til en doktorgrad i holistisk helse. Heather på Natural Fertility Info har for eksempel tatt sin utdannelse som Master Herbalist her.

Selvutviklingssystemet har jeg også funnet, og selv om dette også er et kurs, så har jeg bare tenkt å kjøpe bøkene og lage mitt eget system ut av det. Programmet heter Project NatureConnect, og jeg fikk den første boken i posten i går. Dette handler i stor grad om å finne tilbake til naturforbindelsen i seg selv, lære å se seg selv som en del av naturen og derigjennom finne økt velvære og sjelefred.

Så nå er det bare for meg å begynne å lese alt jeg makter, jobbe for å finansiere utdanningen innen holistisk ernæring, og begynne å planlegge hvordan det hele skal settes sammen rent praktisk. Jeg kommer nok til å skrive en del e-bøker, kurs og foredrag som kan lastes ned fra nettet, jeg kommer til å sette opp en blogg, og jeg kommer til å coache, om enn primært over mail og kanskje også telefon med tid og stunder.

Etter at dette er i gang, skal jeg ta en sertifisering som coach. Dette krever at jeg har har så og så mange coachingtimer bak meg, og at jeg har et visst antall klienter fra før. Det blir dermed neste steg.

Dette kjennes veldig riktig ut. Nå gjenstår det bare å få det ut fra hodet mitt og inn i den virkelige verden. Selv må jeg også få en oppussing, for kroppen min må være i god fysisk form om jeg skal klare en jobb som dette.

Jeg vet ikke akkurat hvordan ennå, men jeg må stole på at det ordner seg og legger seg til rette når jeg trenger det.

Om du føler at dette er riktig for deg også, så vær så snill og følg linkene og join meg. Vi trenger nemlig et helt nettverk av folk som jobber med dette nå…

Det er lite blogging for tida. Jeg er nemlig stuck på lesesalen, siden jeg har midtprøve i British Romanticism på mandag, og semesteroppgave i Folkediktning og folkekultur rett etter det. 4000 ord skal leveres om ikke lenge.

Det kjennes ikke så bra ut som det pleide. Lesesalen, altså. Sola skinner fra en strålende blå vinterhimmel, og her sitter jeg. Sjelen min er ute og danser i skogen, men kroppen min er her.

En annen ting er at dette funka en god del bedre når jeg spiste dårlig, faktisk, når kroppen var slapp og hjernen var hypa opp på sukker og koffein. Nå er det helt omvendt. Kroppen sitrer av fysisk energi, og hjernen er bare ikke så veldig interessert i å henge med på alle de irrelevante ordene som liksom skal inn i den.

Men det går seg vel til.

I går stjal jeg meg til en ekstra lang runde i skogen, jeg har oppdaget at jeg har blitt fullstendig avhengig og at jeg sannsynligvis har tilbrakt et helt liv med å feiltolke kroppens signaler. Hodepine, verking i kroppen og statisk energi i hodet pleide å bety “sliten” for meg, og jeg tok det som et tegn på at jeg trengte hvile. I går gikk jeg det av meg. Skogen og naturen tok seg av det, og jeg kom tilbake halvannen time seinere – sliten, men svært, svært lykkelig.

En kropp som sitter stille store deler av dagen, trenger faktisk ikke mer HVILE. Den trenger aktivitet! Og jeg fatter bare ikke at jeg ikke skjønte akkurat det før i går.

Gårsdagens solnedgang

Jeg kan også lykkelig konstatere at kroppens restitusjonsevne er betydelig bedre. Jeg husker nemlig at jeg, etter en halvannen times tur i skogen i sommer, måtte påregne 2 dager med utmattelse etterpå. Sånn er det ikke lenger. I dag sitrer jeg bare etter å komme meg ut på skogsstiene igjen, full av energi – og bare bittebittelitt støl, akkurat som det skal være.

Jeg elsker det.

Men akkurat nå, altså, er jeg stuck på lesesalen enn så lenge. Det dreper meg litt å lese om de vanlige menneskenes kamp mot industrialiseringen, naturlengselen og alt som hører med til romantikken som periode, for jeg føler det veldig intenst selv her jeg sitter.

Det er dog ikke lenge til sommeren. Den siste eksamen er 19. mai, om intet forandres, og da har jeg sommerferie i to måneder.

Den skal tilbringes i skogen.

En forvandling er i ferd med å skje.

Kroppen min endres sakte, men sikkert, fra å være en overvektig, sykdomsbefengt og energiløs sofapotet, til å bli en slank, frisk og energisk tilstedeværelse. Jeg føler meg stadig lettere i beina, lettere i magen, lettere til sinns. Jeg har blitt avhengig av frisk luft og skog, og der jeg før synes det var helt på sin plass å spise grandiosa til middag, er dette nå noe jeg til nød kan vurdere en veldig sjelden gang innimellom, og bare hvis jeg er garantert å få i meg riktig næring resten av dagen og bedre middager resten av uka.

Men det skjer også en hel del på innsida nå. All denne fysiske klarheten begynner å trekke innover og farge det indre miljøet også. Det er en rar følelse, men det ommøbleres ganske kraftig. Eller, det blir kanskje riktigere å si at brikkene faller på plass. Fortid, nåtid og fremtid utgjør plutselig en helt ny helhet for meg, og ting jeg alltid har visst fremstår nå i et helt nytt lys enn tidligere.

Jeg ser hva det er jeg har gjort frem til nå. Og jeg ser overskriften på det, den røde tråden er i aller høyeste grad tilstede, selv om jeg ikke har vært like bevisst på den hele tida. Jeg ser at den skal følges, og jeg ser at det passer inn i et mye større perspektiv enn jeg noengang har drømt om.

Outsiderjenta som sanket urter og leste om østlig filosofi allerede på barneskolen… Den unge kvinnen som praktiserte wicca og senere benyttet seg av alt hun hadde lært av selvutvikling for å bygge opp livet sitt fra ruinene… Mammaen som gikk samfunnet midt i mot og var hjemme med sin datter til treårsdagen nærmet seg, som bar barnet sitt tett inntil kroppen, som samsover og som langtidsammer… Og den voksne kvinnen som nå har drømmer og visjoner om å leve så tett med naturen som praktisk mulig.

Jeg har aldri gått de veier som har vært forventet av meg. Det har aldri vært min vei å følge, og det kommer aldri til å bli det.

I perioder har jeg tenkt at det kanskje ville være lettest sånn, playing the game, gjøre som alle andre. Men det har sjelden holdt i mer enn to uker om gangen før jeg lengtet tilbake til min egen verden, og etterhvert som jeg ble eldre, sluttet jeg å ta bryderiet med å prøve. For det er faktisk ikke enklere. Det er ingenting å vinne på det. Alt jeg satt igjen med, var et massivt tap.

Jeg er ikke ment for det livet.

Jeg er ment for noe annet.

Det er en bevegelse på vei over vår verden nå. Ubalansen har blitt for stor, og energiene jobber for å komme tilbake i balanse. Den maskuline energien har hatt overtaket altfor lenge, og den feminine har ligget skadeskutt i kjølvannet av industrialisering, kapitalisme og en mannsdominert religion. Jordkloden lider, og menneskeheten med den.

Dalai Lama sa for et par år siden at

The world will be saved by western women.

Jeg tror han har rett.

Kvinner over hele vår vestlige verden er i ferd med å reise seg, komme sammen og endre verdens mønster litt etter litt. Det feminine prinsipp våkner, og det viser seg stadig sterkere. Det handler ikke om likestilling, hvor hun adopterer hans verdisystem for å innta og mestre en mannsdominert verden. Det handler om en gjeninnføring av kvinnelige verdier som de er – fordi det er det som mangler for å komme tilbake i balanse.

photo credit: Prairiekittin

Tradisjonelt var vi jegere og samlere. Vi lever i dag i en jegerkultur, med karrierejag, stress, kamp og konkurranse. Nå våkner samlerne, og setter fokuset over på samarbeid, omsorg, bærekraft og en direkte forbindelse til naturen.

Og det er dette jeg skal være med på. Det er dette jeg skal bidra til. For om jeg skal skrive en overskrift over hele livet mitt frem til nå, så handler det nettopp om å gjenopprette forbindelsen mellom natur og menneske. Det er ufattelig, grunnleggende og prekært viktig at denne styrkes og opprettholdes, både for klodens og vår egen del – faktisk er det ikke mulig å skille mellom den og oss, fordi vi ER natur. Uten den dør vi. Vi kan ikke fortsette som vi har gjort.

Alle veier har ført meg hit. Til og med fagene jeg ubevisst har valgt; i dette semesteret har jeg folkediktning og folkekultur på den ene siden, med sterkt innslag av naturmytiske sagn, og på den annen side har jeg British Romanticism med hele romantikkens naturlengsel og tanker om den edle ville, som ren og ubesudlet av kulturen står der som symbol på hva mennesket egentlig kan være.

Gjenopprette forbindelsen med naturen.

Dét er det jeg skal gjøre.