Jeg elsker Earth Hour, virkelig. Det er den eneste kvelden i året vi skrur av TV og pc og lys og alt, og bare nyter stillheten og varmen. I kveld var også Vilde våken deler av denne timen, og det ga meg en god anledning til å forklare henne at vi måtte ta vare på jordkloden vår så den ikke ble ødelagt. Det skjønte hun veldig godt, selv om hun unektelig begynte å bli ganske fjasetrøtt etterhvert.
Det er bare så synd at denne timen er så kort. Jeg tror vi har veldig godt av elektrisitetspausen, uten lyd- og lysstimulering i noen stor grad. For visste du at hormonnivået i kroppen faktisk styres av lys og mørke? Lys stimulerer stresshormonet kortison (som er bra, om det ikke blir for mye av det), og mørket bringer frem søvnhormonet melatonin – som igjen fortrenges når kortisonet i kroppen stiger med sola. I tillegg, om du er kvinne, vil menstruasjonssyklusen din påvirkes av månelyset – om månelyset får lov til å fungere uforstyrret, noe det sjelden gjør i disse dager.
Og det holder ikke å tenke på miljøet en time i året, selv om det er en start.
Mottoet for Earth Hour 2o11 er “This Earth Hour, go beyond the Earth Hour”. Akkurat det har jeg tenkt å gjøre.
Jeg forsøker hver dag å leve så i pakt med naturen som mulig, men jeg har enda en lang, lang vei å gå før jeg oppnår “full naturlighet”. Jeg har mye strøm jeg kan spare, jeg har mange produkter jeg kan bytte ut med mer miljøvennlige varianter, og jeg har mye rot jeg kan kvitte meg med. Ikke minst er det mye av maten her i huset som kan bli enda mer naturlig, enda mer kortreist og enda mer miljøvennlig, og plastforbruket kan reduseres betydelig.
Ingen kan være perfekte, og ingen kan oppnå en fullstendig bærekraftig livsstil over natta. Det er alltid en prosess, alltid en lang tilvenningsperiode før man nærmer seg. Jeg begynte min i 2006, og jeg regner ikke med å bli “ferdig” før på mange, mange år enda.
Spørsmålet er bare hva som blir neste skritt.
Her er mine planer for året som kommer:
Til sommeren skal vi lage grønnsakshage her i hagen. Jeg hadde et lite forsøk i fjor, og det ga mersmak. Utfordringen var å få spist opp alt sammen, så i år vil jeg fokusere mer på safting, sylting, frysing og tørking. Og vi skal lage kompost.
I år skal jeg lage alle julegavene selv igjen – det føltes så riktig å gjøre det i 2009, og så feil å ikke gjøre det i 2010. 2011 blir dermed et hjemmelaget år igjen. Det betyr at jeg bør begynne å strikke/hekle/produsere allerede i august.
TV og PC er en utfordring, og Earth Hour minner meg om hvor fantastisk deilig det er å være det foruten fra tid til annen. Derfor har jeg tenkt å innføre én eneste skjermfri kveld i måneden, som en start. Antagelig havner jeg på fullmånekvelden, siden det for det første er en vakker kveld å nyte naturen på og siden det betyr at det ikke “låses” til en fast ukedag. Sånn med tanke på at man bor med mennesker som faktisk ser på TV, mener jeg, og som vil savne det om det blir borte.
Jeg fant også ut i dag at Miljøpartiet De Grønne er i ferd med å danne et lokallag her i byen, og at de skal stille liste til kommunevalget til høsten. Jeg vurderer sterkt om jeg skal engasjere meg i dette.
Men fremfor alt:
I året som kommer frem mot neste Earth Hour, skal jeg tilbringe betraktelig mer tid ute i fri natur enn jeg noen gang har gjort tidligere (og det er ikke vanskelig, siden jeg har vært innendørs mesteparten av livet mitt). Det er litt vrient å sette et konkret mål på antall timer og så videre, men jeg skal begynne å multitaske mer. Er det i det hele tatt mulig å bytte ut lesesalen med benken i skogen, så skal jeg gjøre det. Både for min egen del, og fordi jeg har en treåring å lære opp i naturglede og respekt for egen helse.
Har du noen naturlige mål nå i etterkant av Earth Hour?
Kroppen min endres sakte, men sikkert, fra å være en overvektig, sykdomsbefengt og energiløs sofapotet, til å bli en slank, frisk og energisk tilstedeværelse. Jeg føler meg stadig lettere i beina, lettere i magen, lettere til sinns. Jeg har blitt avhengig av frisk luft og skog, og der jeg før synes det var helt på sin plass å spise grandiosa til middag, er dette nå noe jeg til nød kan vurdere en veldig sjelden gang innimellom, og bare hvis jeg er garantert å få i meg riktig næring resten av dagen og bedre middager resten av uka.
Men det skjer også en hel del på innsida nå. All denne fysiske klarheten begynner å trekke innover og farge det indre miljøet også. Det er en rar følelse, men det ommøbleres ganske kraftig. Eller, det blir kanskje riktigere å si at brikkene faller på plass. Fortid, nåtid og fremtid utgjør plutselig en helt ny helhet for meg, og ting jeg alltid har visst fremstår nå i et helt nytt lys enn tidligere.
Jeg ser hva det er jeg har gjort frem til nå. Og jeg ser overskriften på det, den røde tråden er i aller høyeste grad tilstede, selv om jeg ikke har vært like bevisst på den hele tida. Jeg ser at den skal følges, og jeg ser at det passer inn i et mye større perspektiv enn jeg noengang har drømt om.
Outsiderjenta som sanket urter og leste om østlig filosofi allerede på barneskolen… Den unge kvinnen som praktiserte wicca og senere benyttet seg av alt hun hadde lært av selvutvikling for å bygge opp livet sitt fra ruinene… Mammaen som gikk samfunnet midt i mot og var hjemme med sin datter til treårsdagen nærmet seg, som bar barnet sitt tett inntil kroppen, som samsover og som langtidsammer… Og den voksne kvinnen som nå har drømmer og visjoner om å leve så tett med naturen som praktisk mulig.
Jeg har aldri gått de veier som har vært forventet av meg. Det har aldri vært min vei å følge, og det kommer aldri til å bli det.
I perioder har jeg tenkt at det kanskje ville være lettest sånn, playing the game, gjøre som alle andre. Men det har sjelden holdt i mer enn to uker om gangen før jeg lengtet tilbake til min egen verden, og etterhvert som jeg ble eldre, sluttet jeg å ta bryderiet med å prøve. For det er faktisk ikke enklere. Det er ingenting å vinne på det. Alt jeg satt igjen med, var et massivt tap.
Jeg er ikke ment for det livet.
Jeg er ment for noe annet.
Det er en bevegelse på vei over vår verden nå. Ubalansen har blitt for stor, og energiene jobber for å komme tilbake i balanse. Den maskuline energien har hatt overtaket altfor lenge, og den feminine har ligget skadeskutt i kjølvannet av industrialisering, kapitalisme og en mannsdominert religion. Jordkloden lider, og menneskeheten med den.
Kvinner over hele vår vestlige verden er i ferd med å reise seg, komme sammen og endre verdens mønster litt etter litt. Det feminine prinsipp våkner, og det viser seg stadig sterkere. Det handler ikke om likestilling, hvor hun adopterer hans verdisystem for å innta og mestre en mannsdominert verden. Det handler om en gjeninnføring av kvinnelige verdier som de er – fordi det er det som mangler for å komme tilbake i balanse.
Tradisjonelt var vi jegere og samlere. Vi lever i dag i en jegerkultur, med karrierejag, stress, kamp og konkurranse. Nå våkner samlerne, og setter fokuset over på samarbeid, omsorg, bærekraft og en direkte forbindelse til naturen.
Og det er dette jeg skal være med på. Det er dette jeg skal bidra til. For om jeg skal skrive en overskrift over hele livet mitt frem til nå, så handler det nettopp om å gjenopprette forbindelsen mellom natur og menneske. Det er ufattelig, grunnleggende og prekært viktig at denne styrkes og opprettholdes, både for klodens og vår egen del – faktisk er det ikke mulig å skille mellom den og oss, fordi vi ER natur. Uten den dør vi. Vi kan ikke fortsette som vi har gjort.
Alle veier har ført meg hit. Til og med fagene jeg ubevisst har valgt; i dette semesteret har jeg folkediktning og folkekultur på den ene siden, med sterkt innslag av naturmytiske sagn, og på den annen side har jeg British Romanticism med hele romantikkens naturlengsel og tanker om den edle ville, som ren og ubesudlet av kulturen står der som symbol på hva mennesket egentlig kan være.
Jeg må si jeg er littegranne forfjamset over hvor mye oppmerksomhet innlegget mitt om tøybind fikk, sånn sammenlignet med andre ting jeg har skrevet. Statistikken eksploderte den dagen jeg publiserte det, og det er også det innlegget som har blitt del flest ganger i denne forholdsvis unge bloggens liv. Jeg har fått en del gode tilbakemeldinger på det, og jeg har fått noen som kanskje best kan beskrives som sjokk og vantro.
Noen er bekymret over hygiene. Brukte bind er skitne, og må selvsagt håndteres deretter. Men om man skal tenke rasjonelt på det: Hva er den hygieniske forskjellen på å kaste et engangsbind i søpledunken, og på å kaste et tøybind i en dunk ved siden av vaskemaskinen? Det vil ikke oppstå færre bakterier i en søplepose enn det vil i en skittentøysdunk. Tøybindene vaskes dessuten rene, mens engangsbindene fortsatt vil ligge der, først i søplebøtta og siden i restavfallet, hvor bakteriefloraen vil fortsette å blomstre og leve sitt eget liv, lenge etter at tøybindene er rene, tørre og bakteriefrie.
Andre er bekymret for det rent praktiske, og finner det avskrekkende å skulle putte et brukt bind i veska. Og det kan jeg faktisk forstå, det finnes tidspunkt hvor det ikke passer så godt å drasse rundt på ting som trenger en vaskemaskin, selv om det legges i en fuktsikker og luktfri pose. Det blir omtrent som å være på hyttetur, man tar jo ikke med seg skitne tallerkner og bestikk i fjellsekken heller – det er da man bruker plastbestikk og papptallerkner, selv om man foretrekker porselen og rustfritt stål når man er hjemme.
Så derfor, om du har mensen og vet at du ikke vil være hjemme på lange tider, så bruker du bare engangsbind eller tampong akkurat da, dersom du ikke er komfortabel med å putte tøybind i vesken. No big deal.
Om du likevel skulle velge å gå fullt ut for tøybind, kan du som sagt skaffe deg en dertil egnet pose. Jeg har dessverre ikke noe bilde sånn en, for med svimlende fem forelesninger i uka er liksom ikke behovet mitt så skrikende stort. Jeg har dog funnet denne videoen som forklarer hvordan man kan transportere med seg tøybind dersom man skulle velge det alternativet:
Tøybind er vel forholdsvis nytt i Norge enda, antar jeg, men det kommer vel mer og mer her også. Et googlesøk på “tøybind” gir nesten 6000 treff, for eksempel, så ting skjer jo. Søker du på “cloth pads”, så får du forøvrig opp 6 340 000 treff akkurat nå. Det er litt fler engelskspråklige mennesker i verden enn det er norske, og de har drevet med dette litt lenger enn oss også. Det blir spennende å se om det tar om seg like mye her til lands som det har gjort i det store utland.
Jeg la ut noen linker til norske nettbutikker i det første innlegget, og her kommer også noen engelskspråklige linker om noen skulle ha interesse av forske videre på saken.
Det er liksom ingen tvil om at menneskeheten har rota det til for seg selv, med tanke på miljø, helse og ressursbruk. Det er for mange av oss. Maten er feilfordelt. Vi lager for mye søppel. Vi spiser for dårlig, vi bruker for mye medisiner som igjen ender ut i vannet som påvirker fiskene vi spiser (sånn i tillegg til det de måtte få i seg av kvikksølv og andre miljøgifter), og i det hele tatt.
Det er mange forklaringer og begrunnelser for hvorfor vi har havna i denne situasjonen, men jeg tror det koker ned til en ting og en ting alene:
Vi skulle aldri begynt å leve på korn.
Ikke bare begynte urmenneskets helse å svikte etter at korn (mais og ris er også korn, så dette gjelder alle kontinenter) ble innført som standard, men det førte også til at urkvinnen begynte å gi barna sine grøt fra et veldig tidlig tidspunkt. Som kjent blir en kvinne midlertidig ufruktbar når hun ammer et barn tilstrekkelig hyppig, og det var i all hovedsak dette som gjorde at hun ikke fikk barn mer enn hvert 3. – 4. år.
Det er også sånn at det er tilbud og etterspørsel som gjelder hva morsmelk angår. Når barnet spiser seg mett på andre ting, går morsmelkproduksjonen ned og ammingen blir følgelig også redusert. Barnegrøtens inntog førte dermed til at kvinnen ble fortere fruktbar igjen. Hun fikk flere barn, og de kom hyppigere. Vi fikk en befolkningsvekst, som igjen førte til hungersnød.
Et av problemene med korn, er at det krever ganske mye ressurser for å få næring ut av det. Det ett menneske kan bære med seg i hendene, er ikke engang nok til å dekke energibehovet for å bære det med seg i det hele tatt, og dermed møtte man på en ny utfordring. Man behøvde arbeidskraft. Ikke bare ble kvinnen mer fruktbar enn tidligere, men det ble også nødvendig å sette mange barn til verden sånn at de kunne være med å bidra i arbeidet på gården, selv om noen av dem skulle dø av underernæring og sykdom. Det var ikke uvanlig at en kvinne ble gravid igjen nesten med en gang hun hadde født, og fikk omtrent ett barn i året i motsetning til hvert 3. -4. år, slik naturen hadde tiltenkt det.
Og så ble altså balansen fullstendig forskjøvet. Det skal ikke gå for mange generasjoner hvor man får tre ganger så mange avkom som naturbalansen tillater før det begynner å gå galt.
Det er for mange av oss. I tillegg har vi her i vestlige strøk valgt oss en livsstil som heller ikke er i nevneverdig balanse med naturen. Vi kan kanskje ikke snu befolkningsveksten (det er skrekkelig ironisk at vi bekymrer oss så mye om rovdyrbestanden, uten tanke for at vi er det største rovdyret av dem alle, og som presenterer den desidert største ubalansen!), men vi er nødt til å revurdere ressursbruken om det skal være mulig å skape en viss bærekraft.
Kanskje vi til og med må være enda litt mer forsiktige enn vi ville vært om vårt befolkningstall stod i noen som helst forhold til resten av økosystemet vi lever i.
