Det er det store spørsmålet jeg stiller meg selv for tida.

Hva vil jeg?

Egentlig?

Begravet under alle burder, måtter, skuller og nødttiler finnes det nemlig et vil. Det er ikke sikkert at det er det du tror det er. Det er ikke sikkert at det er det resten av verden mener det burde være heller. Kanskje må du til og med grave langt, langt ned i deg selv for å finne det. Kanskje du har vært så begravd i verden at du faktisk ikke engang vet det selv lenger.

1. Et eget bibliotek

2. En stor lenestol på dette biblioteket

3. En bøtte med iskrem som ikke inneholder verken kjemikalier eller noe som kan gjøre meg feit – faktisk bare sunne ting som kroppen min virkelig TRENGER, tenk.

4. En bil som ikke forurenser, men som varmer seg selv opp og er akkurat passe i det jeg står opp og skal dra.

5. Barn som kan teletransporteres hjem fra barnehagen.

6. En passiv inntektskilde som bare står og genererer inntekt for seg selv mens den fører sitt eget regnskap.

7. En stillegående og usynlig hushjelp. Som er stum.

8. Fantastisk sunne og gratis middager som leverer seg selv på døra ti minutter etter at jeg har kommet hjem.

9. Et vennepar som både jeg OG Espen kunne konversere og utveksle Interessante Tanker med over nevnte middager (de må selvsagt bare komme når ønsket og gå vekk igjen når jeg er lei, uten såre følelser)

10. En kropp som krever trening kun én gang, og som beholder effekten av denne treningen for resten av livet sånn at man slipper å gjøre det noengang mer, om man ikke på død og liv VIL.

Har du noen gang lurt på hva meningen med livet er?

Her er mitt svar på det.

Man behøver ikke være så fryktelig freudiansk før man skjønner at sex antagelig er den sterkeste motivasjonsfaktor i naturen – sånn rent bortsett fra selvoppholdelsesdrift, altså. Hankjønn og hunkjønn møtes, og dersom alt ligger til rette for det, vil noe skapes som følge av dette møtet.

Dette gjelder ikke bare sex. Dette mønsteret gjentar seg ellers i livet også, i små ting som i store. Motsetninger møter hverandre og skaper noe i prosessen. Opplevelsen kan være behagelig, eller den kan være svært ubehagelig, og man kan like sin skapning, eller man kan avsky den. Men den er der like fullt, som ditt verk. Du har unnfanget den og båret den frem til manifestasjon.

Og så gjelder det, da, å få kontroll over sin skapertrang og styre den i den retningen du hadde tenkt. Du kan “ligge rundt” og ha tilfeldige møter, eller du kan velge når, hva og på hvilken måte skapelsen skal skje.

Det er en del av det å vokse opp, men man skjønner det gjerne ikke før man har skapt et monster.

For mange, mange år siden befant jeg meg i den situasjonen at jeg måtte bygge opp livet mitt fra de raserte ruiner av hva det en gang hadde vært. Økonomien var knekt, kjærlighetslivet var knust, og det var ingenting igjen å basere noe som helst på. Fristelsen med bare å legge seg ned og dø var til tider ganske stor, må jeg innrømme, men skapertrangen var heldigvis sterkere.

photo credit: Antonio Carlos Castejón

Det gikk smått om senn opp for meg at livet mitt, avskyelig som det nå engang fortonet seg, var min egen skapning. Min egen baby. Jeg hadde skapt den, og nå måtte jeg altså oppdra den. Det var mitt ansvar, ingen andre sitt.

Jeg definerte hvert eneste problem, rangerte dem etter hva som var mest prekært, og løste dem et etter et. Økonomien var det første. Jeg visste at om jeg skulle fungere, så måtte jeg ha mat. Og jeg visste at om jeg skulle få den familien jeg ønsket meg, så måtte jeg først bli kvitt denne gjelden sånn at jeg kunne begynne på nytt uten å belaste min fremtidige mann og mine fremtidige barn med min daværende elendighet.

Nå nyter jeg min nye skapning.

Jeg har en vakker datter, og jeg var i stand til å gi henne den beste starten på livet jeg og faren hennes visste om. Jeg var hjemmemamma frem til hun fylte nesten tre år, og nå går hun i barnehagen og stortrives med livet sitt. En mamma kan ikke be om mer. Jeg har en samboer som er akkurat den rette mannen til oppgaven både som far og kjæreste, og jeg har studiene mine, som gir meg veldig mye.

Dette har jeg skapt. Og prosessen har vært svært tilfredsstillende. Ikke alltid behagelig, fødsler er sjelden det, men tilfredsstillende like fullt.

Nå  fortsetter jeg å skape. Jeg fortsetter å manifistere det livet jeg ønsker meg. Hver eneste dag, hver eneste time jeg tilbringer på lesesalen eller i forelesning skaper jeg en bitteliten byggestein i mitt fremtidige liv. Nå er familien min manifistert. Jeg har skapt det livet jeg drømte om den gangen for alle de årene siden. Og nå skal jeg skape et tilfredsstillende yrkesliv for meg selv.

Min hjerne møter ny kunnskap, og kompetanse skapes. Mine timer på lesesalen manifisteres i form av et vitnemål. Og vitnemålet er billetten inn i det livet jeg vil ha.

Meningen med livet er å skape det.

Slik du vil at det skal være.