Jeg har gitt meg selv et løfte.
Jeg skal ta kropp og sjel ut av hele vårt samfunns maskuline go-go-go-mentalitet, og tillate meg selv å være feminin. Myk. Mottagelig. Sanselig, sensuell. Tilstedeværende.
Lykkelig.
Når en litteraturstudent har sommerferie på tre måneder, hender det hun tenker at her skal det ikke leses en bokstav. Spesielt rett etter overstått eksamen. Men så ombestemmer hun seg. Det skjer stadig vekk og hver gang. Hun skulle visst lese litt likevel. Bare litt. Ting som ikke står på pensum i noe fag, men som hun bestemt mener BURDE stått der. Eller noe av det, da. Andre ting er bare fjas eller for den saks skyld fagbøker eller how-to’s som aldeles ikke har noe i et litteraturstudie å gjøre.
I dag var det bare altfor fint vær til å sitte inne og lese, selv om jeg har et hav av pensum foran meg og slett ikke så god tid på det som jeg skulle ønske jeg hadde.
Men jeg vet jeg trenger luft og aktivitet for å fungere optimalt. Jeg trenger sol på huden for å få opp D-vitaminnivået også. Studiene er jo faktisk ingenting verdt om jeg verken er i form til å nyte dem eller benytte meg av kunnskapen.
Derfor:
La meg presentere min nye lesesal! 
Vakkert, ikke sant?
Ikkeno er som første side i en pocketbok når man har gått en liten stund og er litt godsliten og varm i kroppen! I dette tilfelle er det Pride and Prejudice av Jane Austen som leses igjen. Jeg hadde jo denne i Fiction and Film før jul, men nå tar jeg British Romanticism og får den i reprise. Deilig å kunne pløye seg litt dypere ned i den når man allerede kjenner historien sånn passe godt!
Jeg leste vel 7 kapitler eller noe sånt der jeg satt, før jeg gikk resten av runda og enda en runde rundt vannet. Det er vel 6 km rundt, tror jeg, og en runde tar ca en halvtime. To runder med rask gange på denne stien er en fin, liten treningstur.
Neste gang skal jeg ta med et ordentlig sitteunderlag, en liten termos med te og kanskje noe å spise på også. Så kan jeg bli der enda lenger!
Jeg innrømmer det.
Jeg er en sucker for barne- og ungdomslitteratur.
Det er ikke det at jeg ikke liker voksenlitteratur, for det gjør jeg jo. Brontë-søstrene er for eksempel store favoritter (både Wuthering Heights og Jane Eyre), og av nyere litteratur liker jeg for eksempel Den tidsreisendes kvinne av Audrey Niffenegger svært, svært godt.
Men det er altså barne- og ungdomslitteratur som hittil har hatt det største grep om hjertet mitt.
Jeg merker at det er i ferd med å endre seg nå, sakte, men sikkert. Jeg registrerer at min stadig voksende liste over bøker jeg har lyst til å lese (jeg har en notatside i almanakken min hvor jeg noterer fortløpende), finner jeg nå at den eneste som omhandler barne- og ungdomslitteratur er Bettelheims The Uses of Enchantment. Denne handler om hvordan eventyr kan brukes for å håndtere vanskelige følelser hos barn, om hvordan symbolene virker og dermed også om hvilken effekt denne typen litteratur kan ha på den unge leser.
Resten av vil-lese-bøkene mine akkurat nå, er klassisk voksenlitteratur, som for eksempel Sylvia Plaths The Bell Jar.
Noe har skjedd med mine preferanser.
Åpenbart.
Og så blir jeg sittende å gruble over hva.
Antagelig er det akkurat så enkelt som at jeg sluttet å lese skjønnlitteratur mens jeg fortsatt var på ungdomsstadiet, selv om jeg leste masse da jeg var barn. Og så ble det et kjempehopp til der hvor jeg er nå, hvor litteraturstudiene gir meg redskapene til å håndtere gapet og dermed også til å få tilbake lesegleden jeg hadde den gangen. Bare at jeg er voksen nå, med en hjerne som krever andre ting.
Men hele denne prosessen, all denne refleksjonen har også vekket et annet spørsmål i meg:
Hvordan og hvorfor responderer voksne lesere på barne- og ungdomslitteratur?
Jeg har for det første grublet litt på hva som er forskjellen på barne-, ungdoms- og voksenlitteratur, og har kommet frem til at definisjonene i grunnen bare koker ned til hvem som er målgruppen når verket skrives. Hvem det er ment for av forfatter og forlag. Det er ikke alltid de treffer blink.
Og jeg skjønner at barn gjerne ender opp med å lese voksenlitteratur, jeg leste selv Hulebjørnens klan når jeg var 12-13 år gammel. Det handler om modning, og om et ønske om større leserutfordringer når barnelitteraturen blir for banal og kjedelig.
photo credit: IKEA Boy ??J.D Chen?™
Men hva er det som får den voksne til å falle pladask for barne- og ungdomslitteratur? Verken Harry Potter eller Twilight leses utelukkende av barn og ungdom, for også en del voksne har latt seg henføre av disse bøkene. Selv er jeg dog ikke noen stor Potter-fan. Jeg har lest den første boken et par ganger, først fordi jeg var nysgjerrig da den kom ut for 10 år siden eller så, og så fordi den står på pensumlista mi. Og jeg begynte på bok nummer to eller tre, men falt ut og tok den aldri opp igjen. Da kan jeg ikke ha blitt besnæret i stor nok grad, antar jeg.
Men Twilight-serien var magisk for meg. Jeg kunne hatt barn i målgruppen selv, men Twilight fanget meg rett inn fra første side i den første boken, og holdt meg fast til jeg hadde lest dem alle. Nå skulle jeg bare ønske at jeg kunne lese dem for første gang en gang til, og gjerne være 16 når jeg leser dem for å se hvordan de ser ut fra den siden, men det er jo selvsagt umulig.
Hva var det som gjorde det?
Hvordan kan en kvinne på 34 år bli så bergtatt av en ungdomsserie?
Det er det jeg lurer veldig på akkurat nå.
For det første tror jeg det handler om (nei, jeg VET i mitt eget tilfelle) å bearbeide fortiden. Akkurat denne serien traff meg hardt og ekstremt close to home fordi jeg faktisk kunne relatere min ungdoms mest smertefulle opplevelse direkte til kjærlighetshistorien. Jeg gråt med Bella i New Moon, og jeg kjente hjertet briste med henne. Jeg satt også og så november, desember, januar fare forbi uten å ense noe annet enn den samme dype sorgen som drukner Bella i den delen av serien. Min Edward kom aldri hjem igjen, og jeg bor nå (svært lykkelig, I might add!) med min Jacob. Jeg vet nøyaktig hvordan det kjennes, og Bella hjalp meg å huske. Den effekten ville ikke vært like stor om jeg nå leser at dette skjer med en kvinne på 34 år. Det er ikke mitt nåværende jeg som trenger å identifisere seg – det er den jeg var da jeg var yngre. Det er, i dette tilfellet, Bella. Og hun kan bare formidles gjennom barne- og ungdomslitteraturen.
Jeg tror også at akkurat disse bøkene kan ha en dobbelt bunn, omtrent slik H. C. Andersen skrev sine eventyr. De er fengende for yngre lesere, samtidig som det også er lagt inn nok allusjoner og hentydninger slik at bare en mer erfaren leser kan knekke koden og komme inn i en annen dimensjon av leseropplevelsen.
Her om dagen leste jeg faktisk at hver av disse bøkene er løselig basert på en klassiker hver:
Twilight: Pride and Prejudice
New Moon: Romeo and Juliet
Eclipse: Wuthering Heights
Breaking Dawn: The Merchant of Venice og A Midsummer Nights Dream
Jeg hadde ikke lest Pride and Prejudice før jeg leste Twilight, så jeg kan kanskje ikke skylde på akkurat det fra starten av. I ettertid ser jeg det godt, med en heller kjølig Mr. Darcy-Edward som man står i fare for å misforstå totalt, og som kjemper mot romansen med alt han har av viljestyrke.
Og jeg husker godt at det alluderes til Wuthering Heights fra begynnelsen (det er Bellas yndlingsbok), og det kan ha hatt betydning for min leseropplevelse. Jeg vet hva den boken handler om. Jeg kjenner Heathcliff. Og når da Edward kommer inn i bildet, når jeg samtidig har Heathcliff i hodet… Det HAR en effekt. “Is he a man, or is he a devil” er Wuthering Heights‘ store spørsmål. Det samme spørsmålet funker ulidelig godt på Edward også.
Romeo and Juliet var ikke så godt kjent for meg i vår som den er nå, etter å faktisk ha studert den på høgskolen, men akkurat det stykket er likevel så innarbeidet i folkesjelen at det er vanskelig å unnslippe det helt – med mindre man er svært, svært ung. Dette er de to familiene som er i strid (faktisk er det tre i Twilight-serien), og man vet at et forhold på tvers av denne feiden kun vil resultere i død. Juliet vil dø for egen hånd. Uansett hvordan man vrir og vinkler det. Og det samme vil Bella. Før eller senere.
Wuthering Heights ser jeg absolutt gjenspeilet i Eclipse, hvor Cathy-Bella må velge mellom Heathcliff-Edward og Edgar-Jacob.
Min Shakespeare er dog ikke sterk nok til å huske stort av verken vår gode kjøpmann i Venedig eller En midtsommernatts drøm – jeg har bare sett filmene, en av hver, for mange år siden nå, og husker knapt hva de handler om. Faktisk har jeg bare vage minner om Al Paciono og Ally McBeal.
Med andre ord kan jeg ha koblet meg inn på noe av det, om enn ikke alt. Det kan dog kanskje ha vært nok.
Som sagt har jeg en hel liste med bøker jeg tenker å lese i jula.
Nå skal jeg føre på både En kjøpmann i Venedig og En midtsommernatts drøm – og så skal jeg lese Twilight-serien en gang til.
Kanskje jeg på sett og vis klarer å lese den for første gang igjen likevel.
Da har jeg kommet meg gjennom Pride and Prejudice av Jane Austen, og jeg er fortsatt veldig delt når det gjelder denne romanen. Jeg begynner å forstå at det er to måter å lese den på, minst, og det gjelder å lese den på riktig måte for en selv.
Kortversjonen av boken er slik:
Bennet-familien består av to foreldre og fem mer eller mindre gifteklare døtre. Mrs Bennets eneste mål i livet er å få giftet dem bort, og det er nettopp det som er gjennomgangstemaet i boken. For det første er det en nødvendighet siden de ellers vil miste gård og grunn i det øyeblikket faren dør, i og med at de ikke har noen sønn som kan arve det, og for det andre er samfunnets forventninger i kraftig spill her. Døtrene MÅ bli gift. Rett og slett. Det finnes ingen vei utenom.
Boken starter da også med å slå fast at
It is a truth universally acknowledged, that a single man in possession of a good fortune must be in want of a wife.
Og så har det seg altså sånn at Elizabeth, den mest intelligente av disse døtrene, treffer på Mr Darcy, en mann hun virkelig ikke kan fordra. Han på sin side har heller ikke så mye til overs for henne, men tingene går nå sin svært så kronglete gang, og de ender opp med å forelske seg i hverandre. Mrs Bennet kan dermed si seg fornøyd på slutten, hvor hennes fire eldste døtre er vel plassert i sine nye hjem sammen med en mer eller mindre respektabel ektemann.
Når jeg sier det er minst to måter å lese denne boken på, så er det også her forklaringen ligger. Man kan lese den som den er, ord for ord, og ta det som en romantisk historie med en uendelige rekke av snedigheter, eller man kan lese den med all den ironien forfatteren faktisk måtte oppdrive.
Jeg begynte ut på den som en romantisk histore, og jeg var til tider så frustrert at jeg hadde lyst til å kaste den i veggen ved en rekke anledninger. Romantikk er bare ikke min greie, om du skjønner hva jeg mener, og når jeg i tillegg da får den servert med x antall kaklehøner med forferdelig lite interessant å si, så er det nesten så det går en sikring i hodet mitt. Gaaah!
Men så gikk det altså opp for meg. Ironi er nøkkelen. For min del, i alle fall. Med et skjevt blikk på verden, og med mangel på vilje til å ta visse aspekter av samfunnet seriøst, så går alt så meget bedre. Ta bare bokens første setning, og sett den opp mot hva boken egentlig har som tema – det er da visserligen ikke den single mannen som ønsker kone, det er jo snudd på hodet og vel så det, der kaklehønene løper rundt på vill hanejakt. Og så har man alle disse håpløse forventningene og spillereglene som til enhver tid må tas med i betraktningen. Man kan sette seg ned og grine av mindre, men man kan også velge å le seg fillete – for verden har i bunn og grunn ikke endret seg det spøtt!
Boken blir litt bedre underveis, etter at det overfladiske, tåpelige grunnlaget er lagt og plantet godt fast i leserens sinn (jeg håper det lar seg fjerne igjen). For når det kaklete elementet er etablert, så får man en svært vakker kontrast i intelligente Elizabeth og den kjekke, men kalde Mr Darcy (som for eksempel synes at Elizabeths søster Jane er vakker – men at hun smiler for mye). Og da er vi litt mer på nett, karakterene og jeg. Da blir det til å leve med, selv for en kvinne med min skruddsammenhet.
Boken har så mange nivåer og så mange lag at det er helt umulig for meg å gjøre rede for den etter kun å ha lest den en eneste gang – jeg vil aldri kunne yte den rettferdighet. Og det er også grunnen til at jeg mest sannsynlig ikke vil velge denne til eksamen, dersom det blir en oppgave om den. Jeg mistenker dog at denne kommer i reprise for mitt vedkommende, da jeg kommer til å velge British Romanticism som et av fagene til vinteren.
Har du lest den?
Og hva synes du i så fall?
