Jeg hadde tenkt å oppdatere her oftere. Jeg hadde virkelig det. Men så skjedde tre midteksamener samtidig med to tantebarnbursdager og en egetbarnbursdag (med barneselskap OG voksenselskap), og så var det Halloween dagen etter det var over, og så har man ikke fått trukket pusten i noen nevneverdig grad før nå.

Det er min store, store glede å melde at min flere måneders lange skrivesperre nå er oppløst og borte. Det er bittelitt trist å samtidig melde om at dette skjer i det samme øyeblikk som jeg liksom skal konsentrere meg om midteksamen i tre fag. Jeg vet jeg lovet meg selv å aldri foreta dette stuntet igjen, men ja – jeg var så dum at jeg tok på meg 10 ekstra studiepoeng dette semesteret også. All min hjernekapasitet har i dag blitt brukt opp på å analysere et dikt til hjemmeeksamen i litteratur før 1900, og til å finne ut av de norrøne kasusformene i gitte setninger.

I dag er været grått. Humøret også. Formen er elendig, jeg ble vekket av Vilde klokka halv fire og klarte ikke å sovne igjen på et par timer på grunn av fuglekvitteret og smerter i kroppen. Sjekka kalenderen, og joda. Dag 14 i syklusen. Det betyr at jeg er satt ut av spill i dag og antagelig i morra også, før det gradvis begynner å bli bedre i løpet av den neste uka.

Jeg fatter ikke hvorfor dette skjer, det er akkurat som om kroppen reagerer med febersmerter på eggløsning – og da er det vel kanskje ikke rart om jeg ikke blir gravid heller. Ikke hvis kroppen plutselig går ballistisk i noe autoimmunt tull mot egget.

Men men.

Først oppstod etter-jul-problemet som alltid oppstår, når all den fine pynten skal ned og etterlater små tomrom som skal fylles i hele huset. På en kjellerjakt etter pynt jeg ikke har sett på en stund, kom jeg over to gamle drikkeglass som av en eller annen grunn har overlevd flyttingen fra den gamle leiligheten og hit, så jeg tenkte jeg kanskje kunne gjøre noe med dem. Dette er resultatet av forsøk nummer en:

Kanskje man kan fylle opp litt i bunnen med havsalt eller dekorsand, og så sette et lite lys oppi?

Om en ukes tid fyller ei lita jente 4 år, og i den forbindelse må det jo fremskaffes en gave eller to. Tantens kreative fingre fikk litt akutt kløe, noe som resulterte i et blekrosa hårbånd og pulsvarmere, perlebelagte som sådan.

Oppskriften er i stor grad basert på denne. Fargen er noenlunde riktig på bildet, men glassperlene ser ut til å ha forsvunnet på mystisk vis. Kameraet mitt lever helt sitt eget liv for tiden, og dette var det beste av fem forsøk, så dere får bare stole på at de er der.

Da jeg var ferdig med dette, kom Vilde tassende med et møjkejosa garn og insisterte på at det skulle bli til en kosebamse. Og kosebamse det ble!

Den er faktisk møjkejosa som bestilt, men fargen ville ikke være med over på bildet uansett hvor mye jeg forsøkte. Oppskriften ble til underveis.

Og når kosebamsen var vel på plass i hånden hennes, fant hun ut at hun også ville ha hårbånd med perler på. Så hun løp inn på hobbyrommet, og kom tilbake med møjkelilla bomullsgarn. Resultatet ser du her:

Kameraet klarer absolutt ikke å gjengi fargen, men du kan late som du ser en dyplilla farge nå. Uansett ser du i alle fall perlene som ikke synes så godt på det forrige…

Jeg har snart bursdag. Mulig man kan ønske seg et kamera som tar bra bilder.

Jeg har en treåring.

Og jeg har et hus. En stue.

Dette huset, og spesielt denne stuen, er nå fyllt til randen av leker.

Jeg rydder og rydder dem, men de kommer alltid tilbake. Sånn er det vel bare å være mamma, antar jeg, for ungene må jo få leke og utfolde seg og være barn. De kan jo ikke sitte til pynt og ikke gjøre noe annet enn å se på TV, så barneleker er bra. Barneleker i stua er et sunnhetstegn.

Dette er selvsagt helt rett. Men problemet er at lekene faktisk kan være til hinder for selve leken. Fordi de er fastlåste former, og ikke i nærheten av plastiske nok til at barnet selv kan forme dem etter behov. En trekloss kan være så mangt, og få mange kreative lekeuttrykk. En Barbiedukke er og blir en Barbiedukke. Og da snakker jeg ikke engang om kjønnsrollemønster…

Kongledyr på lyngbeite

Tidligere i dag skrev jeg et innlegg om akkurat dette på Barn av Naturen, og jeg klarte ikke helt å legge det vekk etter at det var ferdig publisert der inne. For selv om jeg har visst dette lenge og tanken ikke er ny for meg i pedagogisk forstand, så har den også fått en ny dimensjon nå som jeg i de senere årene også har blitt opptatt av forbruk, gjenvinning, ressursutnytting og miljø. For ikke å snakke om nå som jeg har en treåring som går i barnehage og i stadig større grad vil påvirkes av venner og pedagogiske valg som tas av noen andre enn meg selv.

For hva lærer jeg egentlig den lille jenta mi med lekene jeg presenterer for henne? Hva lærer hun i barnehagen?

Lærer hun å leke innenfor bestemte rammer, definert av hva produsenten mente ville selge best?

Eller vil hun lære å være kreativ, utnytte ressursene, se verdi i små ting, og at fantasien hennes er rik og uutømmelig?

Vil hun vite hvordan man lager verdens fineste båt av en barkebit, eller vil hun kreve en ferdig servert kaptein Sabeltann-skute av plast for å akseptere at “dette er en båt”?

Jeg tror at vi foreldre har en svært viktig jobb å gjøre med ungene våre nå. Det kommer en tid hvor det å være nettopp kreativ, se nye bruksområder og ha evnen å skape noe nytt av noe gammelt, vil verdsettes i mye høyere grad enn det å ha og eie tusen ting man ikke engang har noe forhold til. Vi kan rett og slett ikke fortsette å produsere plast i den mengden vi gjør nå, før eller senere må det stoppe.

Den oppvoksende generasjon vil trenge erfaringer med barkebåter når de blir store og skal få denne skuta på rett kjøl igjen.

Tør vi å bryte ut av leketøysprodusentenes faste rammer for å gi dem det?