Nå som livet mitt begynner å lande littebitt (sånn mens vi venter på de neste tre eksamenene og juleforberedelser, mener jeg), er det på tide å ta tak i helse og kosthold igjen. Det har nemlig sklidd litt ut nå under det verste stresset, beklageligvis, og jeg trenger virkelig å få orden på det og å få det til å funke i den hverdagen jeg faktisk har.

I beste multitaske-ånd har jeg til og med bestemt meg for å videoblogge mye mer, og her er dagens tale fra bilen, på vei til helsestudioet.

Det ville vært fint om vi fortsatt levde i en verden som serverte oss den maten vi trengte den når vi trengte den, ikke sant? Da ville det ikke vært så mange vanskelige valg, og det hadde bare vært å følge med på årstidene og sesongene og naturen.

Isteden kan vi bare gå på Rema og få appelsiner fra Spania, norske poteter og kjøtt fra Brasil, når som helst, og  just like that. Og om man legger til all den syntetiske maten i tillegg… det er da vi får problemer. For kroppene våre er fortsatt naturlige, og designet for å leve naturlig. Når så du sist et overvektig villdyr, om ikke menneskene har forstyrret mattilførselen?

Jeg tror ikke lavkalori er feil. Jeg tror ikke lavkarbo er feil heller. Jeg tror bare at de er feil samtidig, og at det er en tid for alt. Man kan ikke kutte karbohydrater samtidig som man kutter fett. Men man kan kutte en om gangen, og bytte på. Slik naturen hadde tenkt det.

Og jeg tror det er derfor man kommer til vektplatåer, hvor alt bare stopper selv om man gjør alt “riktig”. Ingen naturlig kropp er designet for å spise det samme til alle årstider.

Nå er det vår. Ute vil naturen fylles med levende spirer, klorofyll, rent vann med mineraler direkte fra fjellet, og lavkalorimat. Om du jakter nå, vil du antagelig få med deg magert kjøtt hjem, fordi dyrene har tæret på fettlageret sitt gjennom vinteren, nøyaktig slik det var tenkt.

Tidligere om vinteren er dyrene feite og gode, fordi de har storkost seg gjennom høsten, med korn, frukt, bær og generelt spist seg opp som best de har kunnet. En brunbjørn kan faktisk legge på seg 40% av sin egen kroppsvekt på høsten, for å lade opp til vinterdvalen – og for et dyr som er tungt fra før, kan dette fort bety 75 kg med rent fett.

Dette fettet er borte nå, dyrene er generelt tynne. Hjortekjøtt er for eksempel regnet for å være like magert som kyllingkjøtt, sånn sammenligningsmessig,  og elgkjøtt er nok ikke spesielt mye feitere. Så jeg tror faktisk det er meningen vi skal henge med på sesongene og spise magert frem til sommeren gir oss søt frukt igjen sånn at både vi og de andre dyrene kan legge på oss til vinteren igjen.

photo credit: larryjh1234

Så hva betyr dette i praksis?

For meg betyr dette at det vil bli økt fokus på salater, spirer og magert kjøtt fremover en stund nå. Faktisk kjenner jeg at det egentlig bare er det jeg har lyst på akkurat nå også, og at tunge middager med mye fett er noe som hører jula og midtvinteren til.

En annen ting er også at grønn mat har mye klorofyll i seg, som renser kroppen. Det er en god ting, for når vi spiser mye dyrefett, så får vi også i oss mye miljøgifter som har lagret seg nettopp der. Disse stoffene har nemlig det med å akkumulere seg, sånn at de ikke renses ut av dyrenes kropper heller, etterhvert som de får det i seg. Det samles opp og samles opp, helt til vi spiser det – og det fortsetter å samle seg opp i vårt eget system. Da er rensende klorofyllmat veldig godt å ha!

Sett fra et naturrespekterende perspektiv, er tiden fremover nå også hellig hva jakt angår. De fleste dyrene begynner etterhvert å få babyer, og de bør få sjansen til å oppfostre dem før de jaktes igjen.

Så derfor, altså, hilser jeg våren velkommen, og gleder meg til mye grønt, krispy, magert og rent på tallerkenen fremover. Lavkarboversjonen av kostholdet mitt tar dermed en pause, og jeg går over på lavkalori en liten stund.

Våren har begynt, også på kjøkkenet mitt!

Dette er absolutt forbløffende.

Jeg sitter her, klokka er 8:43 på søndags morgen. Vilde sover hos besteforeldrene sine, så jeg ble ikke engang vekt – jeg våknet tidlig av meg selv. I går kveld dro vi på kino, og vi drakk et glass vin når vi kom hjem. Det ble ganske seint før vi la oss.

Før ville dette nesten tatt livet av meg. Jeg ville ligget i senga nå, totalt utslitt, med en kropp som verket infernalsk etter selv bare et eneste, lite glass vin. Jeg ville bøttet nedpå med cola når jeg våknet i tolvtida og lengtet etter en stor, feit hamburger med masse dressing og MSG-krydder.

Men her sitter jeg, riktignok bittelitt mer trøtt i trynet enn jeg pleier, men like fullt fullstendig uthvilt i kroppen. Den verker ikke det minste.

Eller nei, det er ikke helt sant. Den verker litt, men på en god måte. Dette er nemlig den beryktede dag 2 etter å ha trent muskler som ikke har vært i bruk på en stund, så armer og skuldre er merkbart tilstede i dag.

Den treningsøkten var også helt vanvittig til å være meg, forresten. Jeg har hatt mine perioder på helsestudio tidligere; jeg har begynt på splittprogrammer og godt planlagte opplegg kanskje 5-6 ganger i løpet av mitt liv, men det har aldri blitt noe mer ut av det på grunn av manglende energi. Det har dog gitt meg sammenligningsgrunnlag med tanke på hvordan kroppen fungerer i de forskjellige øvelsene da og nå – og det er vanvittig stor forskjell. Jeg har mye mer energi i kroppen nå. På fredag danset jeg nesten ut av helsestudioet, etter først en gåtur i skogen og så en økt med armer og skuldre.

Jeg er riktignok ikke fysisk sterk i noen definisjon av ordet, det blir man jo ikke av å ha liggi på sofaen eller sitti i en kontorstol i årevis uten å løfte stort  annet enn tastaturfingrene. Men jeg ser nå at jeg faktisk har mulighet til å BLI det, siden kroppens restitusjonsevne plutselig ser ut til å ha kommet tilbake etter å ha vært fraværende i flere år.

Jeg føler meg mer og mer som en 18-åring i kroppen. Det er lettere når jeg går, og det er mer sprett i skrittene mine. Her om dagen jogget jeg faktisk litt, noe jeg ikke har kunnet gjøre på mange år.

Dette er resultat av gode valg jeg har gjort for meg selv. Jeg har eliminert stress, både fysisk, emosjonelt og mentalt. Jeg er ute av jobben som tappet meg for energi, jeg har et mye mer stabilt forhold enn jeg har hatt med tidligere kjærester, og på en eller annen bakvendt måte er jeg mindre mentalt stresset også – for noe det verste har allerede skjedd, og jeg vet jeg taklet det.

Jeg har kvittet meg med kattene jeg var ekstremt allergisk mot (jeg var bare litt allergisk type klø i øynene når jeg fikk min første, og det utviklet seg til å bli astmaallergi som til tider sendte meg på sykehuset). Jeg slutta å røyke, og flytta ut fra kjellerleiligheten. Det var steg 1.

Steg 2 var kosthold. Faktisk viser det seg at jeg er oversensitiv for en del ting jeg ikke trodde var mulig å reagere på. Hvitt mel, for eksempel, er sjelden noen god idé. Og det spiste jeg jo hver dag, flere ganger om dagen. Jeg forgiftet rett og slett meg selv systematisk!

Grovt mel går heller ikke, det gir ingen verking i kroppen – men det gir oppblåst mage og forstyrra fordøyelse, som igjen påvirker energiopptaket.

I posemat er det delvis herdet fett – også kjent som transfett – og det er bevist å gi betennelsestilstander i kroppen. Aldri mer.

Ren mat er et clue, i størst mulig grad direkte fra naturen til tallerkenen, minst mulig tuklet med. Mye frukt og grønnsaker, og rene kjøttstykker fremfor farsemat. Viltkjøtt og viltfanget fisk over kjøtt som har blitt fôret med noe annet enn det dyret eller fisken ville spist naturlig.

Steg 3 nå blir trening. Nå som kroppen faktisk både får næring og klarer å ta den opp, kan man begynne å tenke på å bygge den opp igjen. Jeg begynte ut med en halvtimes tur rundt et vann vi har her oppe. Så ble det to turer rundt, og deretter ble det en større runde på tilsammen en time, med mer bakker og smalere skogsstier.

Nå utover blir det mer jogging og intervalltrening der, og jeg skal kjøpe meg barbeintsko.

Vibram FiveFingers - bilde fra Brandos.no

Mye kan sies om dem, og jeg gleder meg til å teste dem for å gi en skikkelig omtale, men i all hovedsak er det sånn at jogging med joggesko ofte gir slitasjeskader og feilbelastninger. Man lander nemlig på en polstret hæl, mens foten fra naturens side egentlig er designet for å lande på tåballene når man løper. Sko blir et forstyrrende element, og barbeint er derfor best. Med barbeintsko som dette, slipper man dessuten å tenke på glasskår, skarpe steiner og andre ting man kan tråkke på i skog og mark.

Og så har man helsestudiotrening, hvor jeg nå har begynt på en tre-splitt. Skuldre og armer en dag, mage og bein den andre, og rygg og bryst den tredje.

Yoga er selvsagt også med i planen. Jeg er hypermobil, det vil si at leddene mine gjerne går feil vei og jeg har potensiale til å bli slangemenneske i alle fall i noen deler av kroppen. Så når du ser meg og sier at “jammen, du er jo ikke stiv i det hele tatt”, så kan det være at jeg er stiv som en stokk likevel. Kroppen min vil være veldig, veldig myk, og om jeg er “normal” betyr det at jeg har en del spenninger i muskulatur og sener. Så yoga blir også et nøkkelelement fremover.

Dette ligger an til å bli en veldig fin vår for meg. Har du noen store planer?

Disclaimer: Dette er kun mine egne tanker og teorier om helse, og jeg er ikke lege. Om du forsøker å prøve noe av det samme som jeg gjør, er dette på eget ansvar – ta kontakt med legen din for råd om din spesielle helsesituasjon før du starter egenbehandling!

Etter å ha hatt opphovnet skjoldbruskkjertel i flere dager, bestemte jeg meg endelig for å slutte på macaen. Det er ikke noe vits når den stresser kroppen sånn, og takket være den vet jeg for en gangs skyld ikke når jeg hadde eggløsning heller…

Maca kan som kjent gi struma dersom kostholdet mangler jod, så jeg fortsetter på jod – kroppen min trenger det åpenbart. Det kan visst ta noen måneder før jodlageret er fylt opp, så jeg får se om jeg forsøker meg på maca igjen til sommeren en gang.

I mellomtiden holder jeg på å lese om skjoldbruskkjertelen og akkurat hvordan dette med jod fungerer. Kortversjonen er at dette er hva forbrenningen lages av.

For har du noengang tenkt på paradokset at man kan være så energiløs og sliten, mens kroppen visserligen har lagret energi i bøttevis? Hvorfor bruker den det ikke? Hvordan kan det ligge så mye energi i form av fett på kroppen, uten at det faktisk blir forbrent og brukt til å holde energinivået oppe?

photo credit: philosophygeek

Jeg begynner å forstå at dette funker omtrent som en vedovn. Det hjelper jo ikke om du har ovnen full av ved om du ikke har god nok trekk der, da vil det aldri ta ordentlig fyr uansett hva ellers du måtte gjøre. Og det er akkurat dette skjoldbruskkjertelen gjør – den tar jod og lager et hormon som tilfører cellene oksygen. Om dette mangler, blir man sliten samtidig som energien heller ikke kan forløses som den skal.

Etter at jeg kuttet ut maca, kjennes det som om joden fyrer opp systemet mitt. Jeg har en del mer energi, og jeg venter spent på å se om dette også vil medføre vektnedgang i neste omgang.

Jeg har fortsatt en del “ved” rundt magen, nemlig, og jeg kunne ønske meg at det ble brukt opp snart.

Jeg har lenge visst at teflon ikke er det beste helsevalget, men det er en av de tingene jeg har valgt å stikke hodet i sanden for frem til nå. Man kan jo ikke fikse ALT, sant? Men uansett… når jeg nå kom over denne artikkelen på Twitter, så innså jeg at det er på høy tid å fase ut elendigheten fra kjøkkenet mitt.

For de av dere dette er helt nytt for, så skal jeg kort fortalt oppsummere hele problemet. Det er todelt:

I tidligere tider brukte man alltid støpejern i matlagingen. Dette medførte at all mat man kokte eller stekte fikk et aldri så lite tilskudd av jern, som man jo trengte i kostholdet. Når man så gikk over til stål og andre ting, endte man opp med å se jernmangel i befolkningen. Derfor begynte man å tilsette jern i for eksempel brunost. Nå er det tatt bort igjen.

Den andre delen av problemet er skumlere. For når jern går fra gryta eller steikepanna og over i maten, hva skjer med teflonen? Nøyaktig det samme. Og hva er teflon?

Teflon er et av kjemikaliene kalt PFC – perfluorerte organiske forbindelser. Dette er listet som potensielt hormonforstyrrende av amerikanske myndigheter. Her til lands vet vi at noen av disse stoffene er farlige, mens det forskes på å finne ut hvordan det ligger an med resten.

Det de ikke sier, er at det faktisk ble forsket på dette i Danmark for et par år siden. Og hør her:

Looking at a database of more than 40,000 women (in Denmark, where they also have PFC and fertility problems), researchers uncovered a remarkably strong association between blood-levels of these chemicals and infertility (measured as time to pregnancy from attempted natural conception). In the study the odds of infertility increased from as much as 70% to 134% for the women with PFC blood-levels found in the general population. KILDE

Forstod du det som stod der?

Sjansen for infertilitet økte med 70% – 134% prosent for kvinner med PFC i blodet!

Jeg vet ikke med deg, men jeg har i allefall hatt nok trøbbel med hormoner og ufrivillig barnløshet til at jeg har tenkt å vente på at de skal forske nøyaktig på akkurat teflonen i PFC-familien, eller på at de forbyr det permanent fra norske kjøkken.

Så jeg har begynt å lete etter støpejern i steden. For jern i maten vil jeg jo gjerne ha, i motsetning til PFC. Problemet er bare at det er hemningsløst dyrt å kjøpe nytt, skal du ha en steikepanne i støpejern så koster det gjerne 500 kroner eller mer.

Men heldigvis finnes det råd. Jeg la ut mitt ønske på Facebook, og jeg fikk kjapt et par svar fra venninner som har funnet støpejern på loppemarked og FreTex. Derfor tok jeg meg en tur på bruktbutikken i dag, og voila!

En helt ny-gammel steikepanne i støpejern, akkurat passe stor til min daglige omelett. Den var litt rusten i kantene og litt nedstøvet der den stod på gulvet bak noe annet rot, men etter en vask og en omgang med stålull er den så god som ny.

Og prisen? Vel, jeg vet ikke. Vi kjøpte en pose med bøker og en kjøkkenhylle også, og alt dette kom på 300 kroner til sammen. Betraktelig billigere og mer miljøvennlig enn å kjøpe ny er det i alle fall!