I kveld er jeg superfrustrert.

Tick-tock, tick-tock…

Frihetslengselen river og sliter i meg, og jeg vil så mye mer, jeg vil ha alt. Jeg vil ha en inntekt, jeg vil ha et liv – ikke bare ET liv, men DET livet. Klokka tikker som bare faen, jeg er 35 år og tiden begynner å renne ut, for jeg vil ha både en inntekt OG et barn eller to til. Begge deler vil ta tid. Og jeg kan ikke velge, det er ikke en option, jeg må gjøre begge deler, og jeg må gjøre det nå.

I en diskusjon jeg hadde tidligere med Ane, lanserte jeg en tanke om å få de positive rollemodellene for unge jenter (og oss ikke lenger så unge jenter!) mer frem i lyset. Fokusere på hva vi vil ha, og ikke hva vi ikke vil ha – for det er det mye nok av fra før.

Og jeg har tenkt. Og tenkt. Og tenkt litt til. Forsøkt å finne nettopp de positive rollemodellene, så jeg kan blogge om dem. Peke på en bedre måte å fronte kvinner på. Sette opp noen fyrtårn og ledestjerner her og der, og håpe at andre tar opp aktiviteten sammen med meg.

Men jeg sliter litt. Veldig, faktisk.

Ikke fordi de positive rollemodellene er så veldig vanskelige å finne, for de finnes jo der – selvsagt gjør de det. Men problemet er bare at jeg ser hvordan andre som ikke er på samme bølgelengde vil lese det jeg skriver. Jeg vet hvordan det vil mottas,

For jeg har faktisk noen ganske få rollemodeller.

Den ene vil stemples som bimbo samme hva jeg skriver om henne, fordi hun er tynn, populær og har bleket håret sitt. Selvsagt må hun være dum. Hun har åpenbart ikke noen kloke tanker under sin blekede manke. Glem at hun er utrolig engasjert og har en iQ på 140, hennes utseende alene har gitt henne et stempel.

Den andre vil få kommentarer i retning av at hun er for tynn og for alternativt anlagt. Dessuten tjener hun penger på det hun gjør, og det setter henne definitivt i kvakksalverklassen. Det spiller ingen rolle da, at hun har snudd livet sitt fra en veldig dårlig situasjon til å komme dit hun er i dag. At hun har hjulpet hundrevis av kvinner med å finne sitt egetverd, bygge opp livene sine og gitt dem en konkret måte å styrke sin egen fysiske, emosjonelle og mentale helse på.

photo credit: debrrr

Så det er ikke lett. Jeg grubler og tenker.

For jeg ser som sagt virkelig et stort, stort behov for positive, kvinnelige forbilder. Jeg mener ikke de kvinnene som har mestret den maskuline måten (du vet, med konkurransejag, karrierepress, jakt, prestisje og status – det er uinteressant for meg), men kvinner som faktisk har tatt med seg den feminine delen av seg selv og klart seg bra med det. Som er med på å balansere den kraftige feminin/maskulin-ubalansen vi faktisk har i samfunnet vårt i dag, og som inspirerer andre kvinner (og for den saks skyld også menn) til å gjøre det samme. Dét er de kvinnene jeg leter etter.

Og jeg skal finne dem.

For vet du hva?

Jeg bestemte meg nettopp om å ikke bry meg om hva overflatehodene tenker. Det er ikke dem jeg skriver for uansett, jeg skriver for deg som har bevisstheten med deg og som klarer å se dypere enn pudderet på nesa. Og deg har jeg faktisk full tiltro til.

Så.

Jeg sverger herved ved det guddommelige feminine at jeg heretter vil skrive om inspirerende kvinner jeg treffer på min vei, og håper at også du vil gjøre det samme.

Stay tuned…

Jeg er på desperat leting etter Magasinet i Mitt Liv for tiden. Jeg trenger inspirasjon, jeg trenger ideer og nye tanker, og jeg føler at jeg er litt forbi Cosmo, Glamour og Det Nye nå.

Derfor har jeg gått til innkjøp av begge de to nylanseringene som har kommet de siste ukene på magasinfronten, og har nettopp nå blitt ferdig med å lese det siste av dem, her jeg sitter i solen på en benk og ser Tinnemyra smelte for mine øyne. (Ja, jeg skriver egentlig semesteroppgave nå altså, det ser du vel?)

Hva kan jeg si… jeg er ikke helt overbevist. Begge bladene er inne på noe, men ingen av dem overbeviser fullstendig.

La oss begynne med Mönster først. Dette er et blad som retter seg mot den bevisste leser, og som dreier seg i stor grad mot nettopp bevissthet rundt miljøtema, livsstil og helse. Det er bare noen få dager siden jeg leste det, men jeg husker ikke hva jeg har lest. Det er et dårlig tegn. Jeg har vage minner om en stor greie om Petter Stordalen, en artikkel om hvilke farger man bør kle seg i utifra fargepsykologi og så litt fagteknisk om hva energi egentlig er. Og så en haug med bilder av en bimbo på glattisen, noe jeg tror egentlig bare var klesreklame.

Jeg savner tiden hvor Glamour var kult, men...

photo credit: andrewrennie

Det jeg liker best med det, er faktisk initiativet. Tanken på at det finnes et magasin der ute som VIL noe, som har et annet fokus enn sminke og fettsuging. Tanken på at potensialet er der, og at det KAN bli et bra magasin. Eller, det er kanskje bra, men innholdet tiltaler ikke meg og mine interesser nok til at jeg kan si med sikkerhet at jeg vil kjøpe neste utgave. Det kommer veldig an på hvilke overskrifter det har.

Det neste er Stella, som også så lovende ut. “Indre styrke, ytre stil”, er mottoet. Den største skuffelsen med dette, er fokuset på plæstik fæntastisk skjønnhet og de mange standard sminkedameansiktene som dukker opp på annenhver side. Skal man først gå for indre styrke, så kan man vise damer som har dét, og ikke flere lag med syntetisk sminke på seg. Eller damer med naturlige former, for den del. Det er det like lite av i Stella som i alle andre blader i sin sjanger.

De har riktignok skrevet noen gode reportasjer, og forsøker å gå mer i dybden på ting enn det som er vanlig. Når jeg sier “forsøker”, så er det nettopp det det er. Et forsøk. En av disse sakene er for eksempel om detox-kurer og om de egentlig virker. Noen kurer har blitt testet, hvorav en får en kjempelang omtale i forhold til de andre – og ingen svarer på om de faktisk virker, det eneste man konstaterer er at man har gått ned i vekt av dem. Det er en helt annen sak for meg. Jeg vil vite om antall giftstoffer i kroppen har forandret seg før og etter kuren. Det er dét detox handler om, derav ordet.

Jeg synes også de har misforstått litt dette med “indre styrke”. Mia Hundvin blir portrettert, og selv om portrettet er godt og ville gjort seg veldig godt i et annet blad, så syns jeg kanskje ikke hennes brutale ærlighet har så mye med indre styrke å gjøre. Intet ondt sagt om Mia, men det er ikke henne jeg ser etter for inspirasjon i så måte.

I går kveld skrev jeg et innlegg om den naturlige kvinnen, som en kommentar på Mammadamens innlegg på sin egen blogg. Der nevnte jeg at oppvåkningen til seg selv gjerne kommer i forbindelse med mammarollen. Da Vilde var liten, hadde jeg et favorittmagasin fra USA ved navn Mothering, som kom i posten med jevne mellomrom. DET var et magasin som innehold mye inspirasjon, kunnskap og ting jeg kunne ta med videre i livet mitt.

Det er over et år siden jeg leste et av dem sist, men jeg kan fortsatt komme på minst tre artikler som gjorde inntrykk. Den ene handlet om grønn og miljøvennlig julefeiring, med mange konkrete og bærekraftige ideer. Den andre handlet om kreative mammaer, som hver hadde sin spesialitet – jeg får lyst til å sy bare av å tenke på den! Og den tredje handlet om miljøvennlige leker til barna, og hva som var best av disse.

Jeg har tenkt litt over hva det er som gjorde Mothering uovertruffent i forhold til disse to nykommerne. Selvsagt traff det meg i en fase av livet hvor alt er ganske intenst, men jeg tror det er mer. Det fantes nemlig ordentlige idealer i det – ikke sånne plæstik fæntæstik bertedameopplegg, men ekte, naturlige kvinner som var slik jeg ville være, og som kunne mer enn meg om ting jeg så veldig gjerne ville lære om. Og det er der de to nye magasinene bommer. For meg. Det kan godt være de er riktigere for noen andre.

Uansett, min jakt etter det perfekte magasinet nå som jeg ikke lenger er så opptatt av mammating, og nå som Mothering ikke lenger gis ut i papirutgave, fortsetter. For tørsten er dessverre ikke tilfredsstilt ennå…

Det var ikke påtenkt, og det var ikke planlagt, men noen ganger kommer inspirasjonen som kastet over meg. Jeg skulle bare se etter et nytt theme til denne bloggen, og så fant jeg plutselig ett som var perfekt til et annet prosjekt jeg har drømt om en stund og tenkt at en vakker dag…. og så ble denne dagen plutselig litt vakker isteden.

Dermed ble denne bloggen nedgradert til dagbok, og har byttet plass. Det var like greit å gjøre det brått og nådeløst, tenkte jeg, i og med at den fortsatt er såpass ung og at det ikke er stort med innlinker og trafikk å miste enda.

Der den var, finnes det nå en velværeblogg. Velvære er jo det som står i hovedfokus i livet mitt for tiden, og jeg har måttet lære meg en del triks, mye faktakunnskap og kanskje enda mer mental selvkontroll på min vandring fra bunnen og hit jeg er i dag. Det er bare rett og rimelig at jeg deler det med andre som kanskje trenger den informasjonen, og at dette får sin egen plass på jeanettesweb.

Faktisk tror jeg på sikt at den skal flyttes over på egen URL også, når tiden er inne for det og jeg har fått planlagt litt videre hva som skal skje med den og hvordan den skal bli til slutt.

Jeg tror og håper det blir veldig bra. Det kjennes i alle fall sånn ut!