I går leste jeg det i Aftenposten, og i dag står det om det i TV2 også. Det er omsorgssvikt å la barn bestemme middagen, sies det i Aftenposten.

– Ingen barn vil takker sine foreldre for at de lot barna selv bestemme sitt eget kosthold som barn, står det på TV2.

Dette må jeg si er glimrende nyheter for meg. For det betyr IKKE MER FISK, hurra og endelig! Og så kan vi sikkert spare oss for alle de kjedelige grønnsakene jentungen putter i handlekurven også, for bjokkoli og gullejøttej er totalt unødvendig. For ikke å SNAKKE om all den teite frukten hun prøver å prakke på oss hele tida. Eple og pæje og andre sånne ting, som mitt avkom trasig nok ser på som en livsnødvendighet.

Nei, jeg tenker djuene og jojjbæja får byttes ut med sjokoladebiter og syntetisk vingummi heretter. Og så tenker jeg at vi bare får oppdra henne til å bare lære seg å spise “piksa” når det kommer på bordet, selv om hun rynker på nesa av det nå og nekter å røre det.

Det vil hun visstnok takke oss for senere i livet.

Duste-lege.

Men fra spøk til revolver.

Disse artiklene har fått meg til å lure litt på hvorfor det åpenbart er sånn at de fleste barn havner ut i et så usunt kjør som her beskrives?

Er det foreldrene?

Det tviler jeg egentlig litt på her jeg sitter, for jeg spiste ganske store mengder paprikabamser og grandiosa, og bælja nedpå med cola daglig foran jentungen min. Vi hadde faktisk et ultra-usunt skrekkeksemplar av et kosthold når hun først begynte sitt korstog med Alle Sunne Saker som Tenkes Kan. Kanskje det var Vildes form for trass…

photo credit: jetalone

Jeg vil faktisk gå så langt som til å si at det er en treårings skyld at vi nå har et særdeles godt kosthold her i heimen, fordi jeg ikke hadde hjerte til å ødelegge et så vakkert instinkt hos henne med mine egne forferdelige vaner. Hun begynte av seg selv å leve i stor grad på raw food og morsmelk da hun var liten, og hvem var jeg som liksom skulle lære henne at potetgull var så innmari mye bedre enn gulrot? Så da utviklet det seg sakte, men sikkert, til å bli steinalderkosthold for min del, med masse kjøtt, egg, grønnsaker og frukt. Og jeg kommer aldri til å gå tilbake på det.

Men jeg lurer på om nettopp morsmelk kanskje kan være cluet her. Det er den eneste forskjellen jeg kan se på min unge og andres, sånn sett, for min unge har blitt langtidsammet på søt morsmelk. Kanskje hun rett og slett bare har fått dekket søtbehovet der, sånn at hun heller har kunnet utvikle en kostholdspreferense som IKKE baserer seg på sukkeravhengighet og såkalte “carbo cravings”?

Fisk er greit det, altså, jeg skulle ønske vi spiste mer av det også. Sist jeg stekte ørretfilet til henne, så spiste hun halvannen ørret alene. Og sist hun spiste hos mojmoj, så begynte hun å gråte fordi hun trodde hun skulle få samme laksemiddag som forrige gang hun var der (som forresten ikke var tiltenkt Vilde i det hele tatt, hun kibba rett og slett mojmoj sin!) – og så var det ikke det. Det ble kjempetrist.

Så her i huset tenker jeg det fortsatt blir sånn at Vilde får bestemme hva vi skal ha til middag. Erfaringsmessig blir det gjerne best sånn.

Men jeg ser også jeg har en kjempeutfordring foran meg, for mitt fiskevokabular strekker seg liksom ikke stort lenger enn laksefilet, ørretfilet, kokt torsk og fiskepinner.

Så…

Du har ikke tilfeldigvis en killer fiskeoppskrift?

Vidunderlige ting skjer når man er villig til å gi slipp.

Gi slipp på tidligere kunnskap som viste seg å være vranglære, og gi slipp på tidligere forventninger som viste seg å ikke stemme overens med virkeligheten.

Jeg har fått mange, mange aha-opplevelser med den naturlige oppdragelsen jeg har valgt å gi Vilde, og nå er det det nye steinalderkostholdet mitt som gir meg dem.

photo credit: Emily Carlin

Snart tre uker uti steinalderprosjektet mitt, kan jeg nå merke at jeg har kommet i kontakt med kroppens ur-behov. Jeg spiser ikke lenger fordi det har gått tre timer siden sist, eller fordi klokken sier halv ett og lunsj. Jeg spiser fordi jeg er sulten.  Jeg spiser ikke alltid opp maten min heller, fordi jeg merker så godt at jeg er skikkelig mett. Behovet for å overspise eksisterer ikke lenger. Metthetsfølelsen har kommet tilbake.

Og jeg vet jeg sa tidligere at jeg skulle være forsiktig med frukten denne høsten, fordi jeg var feit nok fra før. Vel, det er tull. Kroppens ur-behov er nå så sterke og så klar i sin tale at det er nesten umulig for meg å la være å adlyde. Kroppen min vil ha søt frukt og bær – og masse av dem! Det er høst, naturen bugner, og min kropp er igjen naturlig nok til å la seg føre med i sesongene og naturens egen rytme. Nå er det tiden for å nyte. Og det vet den.

Jeg har ikke noe savn etter cola og potetgull. Faktisk ligger det en uåpnet colaflaske i kjøleskapet, som har ligget sånn i to uker allerede. Ikke noe problem, ikke i det hele tatt. Den skal få ligge sånn i noen uker til, jeg har ikke bruk for den.

For kroppen min sørger for å dekke søtbehovet sitt på den måten naturen hadde tenkt det. Den er særdeles godt fornøyd med å spise søte plommer, druer og epler, eller tørket frukt jeg har kjøpt på helsekosten.

Jeg har gitt slipp på behovet for å kontrollere inntaket av søtt, men jeg har samtidig lært meg å lytte til hva kroppen egentlig vil. Nå er den detoxet godt nok til å navigere i terrenget og ønske seg de riktige tingene.

Da kan jeg stole på den.

Og for de av oss som har lagt om kostholdet (jeg spiser steinalderkost nå) og ennå ikke har det nye matvokabularet helt på plass, så kan jo det by på sine utfordringer!

For min del betyr det at vi er invitert på middag hos svigers. På Selve Spesialiteten, svigermors pizza. Som jeg ellers pleier å spise 5 store stykker av, men som dessverre for meg er laget på hvetemel, og dermed ikke er veldig steinalderkost-vennlig.

Så… what to do?

Jeg har flere alternativer, egentlig.

Jeg kan lage meg min egen pizza, for eksempel denne lavkarbo-varianten som riktignok har en del meieriprodukter, men som er betraktelig bedre sammensatt enn hvetemelspizzaen uansett. Men da blir jeg den sære, som har med egen mat fordi svigermor sin ikke var bra nok for meg.

Jeg kan kalle det “ukens juksemåltid” og stappe i meg av hjertens lyst. Men det vil med all sannsynlighet bety magetrøbbel og vann i kroppen av en annen dimensjon, pluss sannsynlighet for enorme cravings etter karbohydrater resten av helga. Og mulighet for å sprekke totalt.

Jeg kan ta med en salat å ha inntil, for å fylle opp med mest mulig levende ting i tillegg til et pizastykke eller to, så andel hvetemel blir lav i forhold til resten av måltidet. Kanskje en hjemmelaget rømmedressing også. Som alle kan få av, selvfølgelig. Da bidrar man til måltidet isteden for å være sær. Kanskje.

Og jeg kan spise meg mett på frukt og grønnsaker før vi drar hjemmefra for å gjøre andelen hvetemel i måltidet enda mindre.

Og så er det dette med godteri, da. Jeg klarte å styre fint unna den sist vi var der, fordi jeg hadde i min fremsynthet tatt med druer. Frukt og bær er nemlig mitt nye godteri nå, og det funker helt aldeles utmerket for meg. Jeg fant disse oppskriftene på Klikk i dag også, forresten, så det kan jo være noe å vurdere det også. Jeg falt litt for de fruktspydene, nemlig.

Vanskelig å spise fornuftig når ingen andre gjør det!

Hva ville du gjort?