Dere har spurt hvorfor jeg skal trene med personlig trener, jeg er jo så tynn? I mine øyne kan man alltid bli bedre! Det burde jo ikke være sånn at fordi jeg er petite kan ikke jeg jobbe mot å få en bedre kropp? Nei nettop! Man kan bli raskere, sterkere, og mer definert, om man jobber for det.
Hele debatten dreier seg i bunn og grunn om at ei tynn jente har offentliggjort at hun ønsker å trene med personlig trener for å komme i bedre form, og at dette dermed er skadelig for unge jenter som leser dette og har henne som forbilde. Ille er det at hun har skrevet om det, og verre er det at hun faktisk har lagt ut bilder av seg selv.
Jeg har lest deler av kommentarfeltet der inne i kveld, og kan bare konstatere at vi nå har begynt å kjøre i motsatt grøft av der vi var.
For det er helt greit at kostholdsbloggere som for eksempel Lene Beatrice blogger om sin kropp og vektnedgang på et sunt kosthold, men det er aldeles ikke greit at tynne jenter trener for å komme i bedre form.
Hva handler dette om?
Jeg var selv ung og tynn en gang for noen århundrer siden. Jeg er 170 høy, og slet lenge med å få vekta opp på 55 kg. BMI-grensa for undervekt med min høyde går på 54 kg, så jeg var pr definisjon undervektig. Jeg skal likevel driste meg til å si at jeg hadde litt ekstra uflaks med å være ung på 90-tallet, fordi Cindy Crawford er betraktelig mer formfull enn Kate Moss, for å si det sånn, men jeg ser likevel hvordan hele denne kroppsdebatten slår fullstendig feil ut for dagens unge, tynne mennesker.
For da jeg var ung, var spiseforstyrrelser forholdsvis uoppdaget. Nå er det noe man ser aktivt etter hos tynne jenter, og det har nesten gått sport i å “ta dem” for dette. Er hun tynn? Vil hun trene og være aktiv i tillegg? Da MÅ hun jo være syk og ha et ødelagt selvbilde. Helt garantert. Og hun må i alle fall ikke driste seg til å gå ut med dette offentlig, fordi hun da vil dra med seg så mange unge jenter i spiseforstyrrelseshelvetet sitt.
Og så går man i andre grøfta, og graver frem bilder av tydelig overvektige modeller og “feirer” den såkalt naturlige kvinnekroppen.
Men vet du hva?
Den sykelig tynne og den overvektige kroppen har faktisk en eneste ting til felles. De har begge blitt sånn på grunn av selvskading, om enn på to forskjellige måter. Det å stappe i seg potetgull, cola og smågodt er ikke noe som helst mindre destruktivt enn å la være å spise det. Når alt kommer til alt, er det er bare to forskjellige måter å ødelegge seg selv på!
Jeg skulle på en måte ønske jeg, i min nå overvektige versjon av kroppen min, kunne lulle meg inn i tanken på at den naturlige kvinnekroppen inkluderer stor rumpe og valkete mage – men det er i så fall å kaste blår i mine egne øyne. Min rumpe og valkemage er kun et direkte resultat av at jeg har drukket for mange liter cola og tilbrakt for mange timer på sofaen, godt hjulpet av et ubalansert hormonsystem og dårlig helse (som igjen også gjerne henger sammen med dårlig kosthold og mangel på aktivitet). Jeg kan ikke skylde på jentungen for det, for to måneder etter fødselen var jeg faktisk bare 3-4 kg tyngre enn der jeg var da jeg ble gravid.
Kroppen min er, til enhver tid, et direkte resultat av hvordan jeg har, eller ikke har, tatt vare på meg selv den siste tida. Dét er den nakne sannheten, om jeg liker det eller ei.
En naturlig kropp er en kropp som får i seg det den trenger når den trenger det, og som får bevege seg og være i aktivitet i hverdagen. Om disse behovene dekkes, vil den bli sterk, slank og smidig, så fremt den ellers fungerer som den skal.
Det synes å være stor konsensus for at man skal fokusere på sunnhet når det kommer til kropp og selvbilde. Problemet er bare at det ikke ser ut til å kunne visualiseres på noen måte, fordi det alltid vil bli feil.
Er hun overvektig? Fint for henne! Da er hun sterk og trygg på seg selv, til tross for at hun nå gjør det greit å være i risikosonen for en hel rekke helseplager. Men er hun egentlig så sterk og trygg, da, om hun pr definisjon bedriver selvskading hver kveld foran TV – om enn ikke i den formen vi gjerne ser etter det i?
Er hun tynn? Nei, da kan hun ikke være noe godt forbilde, for hun har helt sikkert sultet seg for å komme dit, og om hun i tillegg vil *gisp* trene for å komme i enda bedre form, så må noe være seriøst galt med hennes kroppsbilde, for hun som er så tynn trenger jo ikke å trene! Og hun må for all del ikke slippes løs i offentligheten, det kan jo være at noen andre også begynner å trene på grunn av henne.
Jeg vil ha en verden hvor det er greit å være sunn uten å mistenkeliggjøres for å være mentalt syk, og uten at lettere overvekt er ensbetydende med at man er OK. Det er bra og nødvendig at vi er oppmerksomme på at spiseforstyrrelser er et stort, stort problem, men vi må også være klar over at det bedrives selvskading i stor skala også i den andre leiren – selv om det er så allment akseptert at det knapt legges merke til lenger.
Jeg tror vi må gå helt tilbake til å definere sunnhet igjen. WHO definerer det slik:
Sunnhet er å være i fysisk, psykisk og sosial balanse med seg selv og sine omgivelser.
Man kan saktens lure på hvordan i det hele tatt det er mulig å være i sosial balanse med sine omgivelser, når omgivelsene er så ustabile i seg selv.
Men jeg tenker at en sunn kvinne er en kvinne som vet å ta vare på seg selv og kroppen sin ved å spise sunt, bevege seg riktig, sørge for å få nok hvile og være mer opptatt av en funksjonell kropp enn hvordan denne kroppen vil se ut.
Kanskje det er nettopp derfor det er så vanskelig å finne et visuelt bilde som fungerer.
Kanskje det er akkurat det som skal til: et fokus vekk fra utseende, og over på funksjonalitet. I praksis vil det kanskje bety at bildene viser kvinnekropper som faktisk gjør noe fornuftig, istedenfor å stå der og være vakre i badedrakt. At man gir konkrete, funksjonelle mål å strekke seg etter, av typen “i dag klarte jeg endelig å strekke beina helt ut mens jeg stod og hadde hendene i gulvet”, eller “i dag satt jeg ny pers i benkpress”. Så får bare kroppene se ut akkurat som de vil, og tilfeldigvis bli såkalt vakre i prosessen.
Jeg har noen få rollemodeller og forbilder i livet mitt. Og jeg har bestemt meg for å løfte dem frem og fortelle litt om hvorfor nettopp disse gir meg inspirasjon og noe å jobbe mot for min egen del. Hvorfor jeg ser opp til dem.
Den første positive rollemodellen jeg vil presentere, heter Rose Cole. Hennes bakgrunn tilsier ikke at hun skulle komme dit hun er helt av seg selv. Hun tilbrakte ungdomstiden sin i elendige kjærlighetsforhold, med spiseforstyrrelser, angst og depresjoner til det punkt at hun ble suicidal. Hun fikk seg riktignok en modelljobb – men da kroppen hennes i tillegg ble dekket av psoriasis, og forbrenningen hennes stupte på grunn av hypoglykemi, ble hun nødt til å foreta seg noe. Det ble starten på hennes egentlige karriere som holistisk ernæringskonsulent og coach.
Det som gjør henne til en inspirasjon for meg, er at selv om starten hennes ble alt annet enn ideell, så har hun funnet en vei ut av det. Hun har bygget seg selv opp til å bli en selvsikker, trygg og sunn kvinne som nå har sin egen bedrift. Hun bor sammen med sin ektemann utenfor Santa Monica, og det hun gjør nå er å lære andre kvinner hvordan de kan endre livet sitt og seg selv til å nå sitt fulle potensiale.
Hun er strålende vakker, gnistrer av sunnhet og energi, og er en sann inspirasjon for dem som ser videoene hennes eller lytter til noen av de mange gratis lydfilene hun har lagt ut.
Hvis du trenger inspirasjon til en naturlig og sunn livsstil, så burde du definitivt ta deg en tur inn til henne. Du kan lese hennes fulle bio her.
I en diskusjon jeg hadde tidligere med Ane, lanserte jeg en tanke om å få de positive rollemodellene for unge jenter (og oss ikke lenger så unge jenter!) mer frem i lyset. Fokusere på hva vi vil ha, og ikke hva vi ikke vil ha – for det er det mye nok av fra før.
Og jeg har tenkt. Og tenkt. Og tenkt litt til. Forsøkt å finne nettopp de positive rollemodellene, så jeg kan blogge om dem. Peke på en bedre måte å fronte kvinner på. Sette opp noen fyrtårn og ledestjerner her og der, og håpe at andre tar opp aktiviteten sammen med meg.
Men jeg sliter litt. Veldig, faktisk.
Ikke fordi de positive rollemodellene er så veldig vanskelige å finne, for de finnes jo der – selvsagt gjør de det. Men problemet er bare at jeg ser hvordan andre som ikke er på samme bølgelengde vil lese det jeg skriver. Jeg vet hvordan det vil mottas,
For jeg har faktisk noen ganske få rollemodeller.
Den ene vil stemples som bimbo samme hva jeg skriver om henne, fordi hun er tynn, populær og har bleket håret sitt. Selvsagt må hun være dum. Hun har åpenbart ikke noen kloke tanker under sin blekede manke. Glem at hun er utrolig engasjert og har en iQ på 140, hennes utseende alene har gitt henne et stempel.
Den andre vil få kommentarer i retning av at hun er for tynn og for alternativt anlagt. Dessuten tjener hun penger på det hun gjør, og det setter henne definitivt i kvakksalverklassen. Det spiller ingen rolle da, at hun har snudd livet sitt fra en veldig dårlig situasjon til å komme dit hun er i dag. At hun har hjulpet hundrevis av kvinner med å finne sitt egetverd, bygge opp livene sine og gitt dem en konkret måte å styrke sin egen fysiske, emosjonelle og mentale helse på.
For jeg ser som sagt virkelig et stort, stort behov for positive, kvinnelige forbilder. Jeg mener ikke de kvinnene som har mestret den maskuline måten (du vet, med konkurransejag, karrierepress, jakt, prestisje og status – det er uinteressant for meg), men kvinner som faktisk har tatt med seg den feminine delen av seg selv og klart seg bra med det. Som er med på å balansere den kraftige feminin/maskulin-ubalansen vi faktisk har i samfunnet vårt i dag, og som inspirerer andre kvinner (og for den saks skyld også menn) til å gjøre det samme. Dét er de kvinnene jeg leter etter.
Og jeg skal finne dem.
For vet du hva?
Jeg bestemte meg nettopp om å ikke bry meg om hva overflatehodene tenker. Det er ikke dem jeg skriver for uansett, jeg skriver for deg som har bevisstheten med deg og som klarer å se dypere enn pudderet på nesa. Og deg har jeg faktisk full tiltro til.
Så.
Jeg sverger herved ved det guddommelige feminine at jeg heretter vil skrive om inspirerende kvinner jeg treffer på min vei, og håper at også du vil gjøre det samme.
Jeg er på desperat leting etter Magasinet i Mitt Liv for tiden. Jeg trenger inspirasjon, jeg trenger ideer og nye tanker, og jeg føler at jeg er litt forbi Cosmo, Glamour og Det Nye nå.
Derfor har jeg gått til innkjøp av begge de to nylanseringene som har kommet de siste ukene på magasinfronten, og har nettopp nå blitt ferdig med å lese det siste av dem, her jeg sitter i solen på en benk og ser Tinnemyra smelte for mine øyne. (Ja, jeg skriver egentlig semesteroppgave nå altså, det ser du vel?)
Hva kan jeg si… jeg er ikke helt overbevist. Begge bladene er inne på noe, men ingen av dem overbeviser fullstendig.
La oss begynne med Mönster først. Dette er et blad som retter seg mot den bevisste leser, og som dreier seg i stor grad mot nettopp bevissthet rundt miljøtema, livsstil og helse. Det er bare noen få dager siden jeg leste det, men jeg husker ikke hva jeg har lest. Det er et dårlig tegn. Jeg har vage minner om en stor greie om Petter Stordalen, en artikkel om hvilke farger man bør kle seg i utifra fargepsykologi og så litt fagteknisk om hva energi egentlig er. Og så en haug med bilder av en bimbo på glattisen, noe jeg tror egentlig bare var klesreklame.
Det jeg liker best med det, er faktisk initiativet. Tanken på at det finnes et magasin der ute som VIL noe, som har et annet fokus enn sminke og fettsuging. Tanken på at potensialet er der, og at det KAN bli et bra magasin. Eller, det er kanskje bra, men innholdet tiltaler ikke meg og mine interesser nok til at jeg kan si med sikkerhet at jeg vil kjøpe neste utgave. Det kommer veldig an på hvilke overskrifter det har.
Det neste er Stella, som også så lovende ut. “Indre styrke, ytre stil”, er mottoet. Den største skuffelsen med dette, er fokuset på plæstik fæntastisk skjønnhet og de mange standard sminkedameansiktene som dukker opp på annenhver side. Skal man først gå for indre styrke, så kan man vise damer som har dét, og ikke flere lag med syntetisk sminke på seg. Eller damer med naturlige former, for den del. Det er det like lite av i Stella som i alle andre blader i sin sjanger.
De har riktignok skrevet noen gode reportasjer, og forsøker å gå mer i dybden på ting enn det som er vanlig. Når jeg sier “forsøker”, så er det nettopp det det er. Et forsøk. En av disse sakene er for eksempel om detox-kurer og om de egentlig virker. Noen kurer har blitt testet, hvorav en får en kjempelang omtale i forhold til de andre – og ingen svarer på om de faktisk virker, det eneste man konstaterer er at man har gått ned i vekt av dem. Det er en helt annen sak for meg. Jeg vil vite om antall giftstoffer i kroppen har forandret seg før og etter kuren. Det er dét detox handler om, derav ordet.
Jeg synes også de har misforstått litt dette med “indre styrke”. Mia Hundvin blir portrettert, og selv om portrettet er godt og ville gjort seg veldig godt i et annet blad, så syns jeg kanskje ikke hennes brutale ærlighet har så mye med indre styrke å gjøre. Intet ondt sagt om Mia, men det er ikke henne jeg ser etter for inspirasjon i så måte.
I går kveld skrev jeg et innlegg om den naturlige kvinnen, som en kommentar på Mammadamens innlegg på sin egen blogg. Der nevnte jeg at oppvåkningen til seg selv gjerne kommer i forbindelse med mammarollen. Da Vilde var liten, hadde jeg et favorittmagasin fra USA ved navn Mothering, som kom i posten med jevne mellomrom. DET var et magasin som innehold mye inspirasjon, kunnskap og ting jeg kunne ta med videre i livet mitt.
Det er over et år siden jeg leste et av dem sist, men jeg kan fortsatt komme på minst tre artikler som gjorde inntrykk. Den ene handlet om grønn og miljøvennlig julefeiring, med mange konkrete og bærekraftige ideer. Den andre handlet om kreative mammaer, som hver hadde sin spesialitet – jeg får lyst til å sy bare av å tenke på den! Og den tredje handlet om miljøvennlige leker til barna, og hva som var best av disse.
Jeg har tenkt litt over hva det er som gjorde Mothering uovertruffent i forhold til disse to nykommerne. Selvsagt traff det meg i en fase av livet hvor alt er ganske intenst, men jeg tror det er mer. Det fantes nemlig ordentlige idealer i det – ikke sånne plæstik fæntæstik bertedameopplegg, men ekte, naturlige kvinner som var slik jeg ville være, og som kunne mer enn meg om ting jeg så veldig gjerne ville lære om. Og det er der de to nye magasinene bommer. For meg. Det kan godt være de er riktigere for noen andre.
Uansett, min jakt etter det perfekte magasinet nå som jeg ikke lenger er så opptatt av mammating, og nå som Mothering ikke lenger gis ut i papirutgave, fortsetter. For tørsten er dessverre ikke tilfredsstilt ennå…
