Før var det liksom greit. Alle stilte på lik linje, og det forekom ikke noen skriftelig kommunikasjon i noen stor grad – annet enn på en og annen lapp som fløy over klasserommet.

Men tidene har endret seg. Kommunikasjonen festes nå i mye større grad på det digitale, og alt blir så mye mer oversiktelig. Før kunne man bare gjette seg til hva perifere venner egentlig tenkte, trodde og mente. Nå er det bare å slå det opp på nettet.

Når to mennesker kommuniserer live, foregår det alltid en tilpasning slik at kommunikasjonen skal flyte så lett som mulig. Det er alltid visse ting man unngår å snakke med visse mennesker om, for det første. Min søster er kristen. Henne kan jeg ikke snakke med når det kommer til mine spirituelle tanker, for hun vil virkelig ikke like det – hun vil jo helst ha meg med til himmelen, sant. Min samboer er United-fan. Men han snakker ikke så mye om det med meg, for selv om jeg måtte forsøke, så får han ikke noen større respons på det herfra. Svigerforeldrene mine er verdens søteste mennesker, men parabener, ftalater og natriumglutamat er for dem fremmedord, og når jeg er med dem, må jeg legge vekk en av mine store samtaleemner. Skjønner du hva jeg mener? Man tilpasser seg og komunikasjonen til vei og kjøreforhold, og mye forblir i det skjulte.

Enter internet.

Om man har en blogg, however, endrer alt seg. Der er man bare seg selv. Snakker om det som opptar en, det man egentlig tenker på, det man anser som Viktig. Og om man tror man kjenner noen, kan det være at man vil få seg en eller flere kjempeoverraskelser om vedkommende viser seg å ha en offentlig blogg.

Det samme er tilfelle på Facebook, om enn i mindre grad. Små, små tankebobler og delte linker vil avsløre hva som egentlig skjuler seg bak den fasaden vi alle setter opp. Hvem visste at hun jeg jobba med for 15 år siden deler noe av min livsfilosofi? Eller at en tidligere bekjent jeg trodde var kald og overfladisk, egentlig er verdens mest omsorgsfulle og varme sjel? Ville jeg noengang fått vite hvor mye jeg og min fetters kone har til felles hva barneoppdragelse angår, om det ikke var for Facebook?

Det snakkes mye om at internet er falskt, og at man her kan designe seg selv på en helt annen måte enn i det virkelige liv. Og det er sikkert sant, men for meg er det nå blitt helt motsatt. Internet har en helt egen evne til å formidle det man ikke sier i et bestemt selskap. De tingene man ikke nevner i fare for å støte noen. Verken livsfilosofi eller barneoppdragelse er det man starter en samtale ut med etter å ikke ha møtt hverandre på årevis – men nå kan man faktisk det. Nå kan man ta utgangspunkt i internettets skrevne ord når man en sjelden gang møtes, og bli enda dypere kjent med hverandre derfra.

photo credit: Arbron

Jeg synes det er helt fantastisk.

Problemet mitt oppstår den dagen jeg møter noen som ikke finnes på nettet. I kontrast til nettvennene, så føler jeg at jeg ikke egentlig kjenner dem. Jeg aner ikke hva de tenker på, når de ikke er sammen med meg. Jeg har ikke peiling på hva de egentlig tror på, hva som får dem til å tikke – om de da ikke er lik meg i sinn og skinn, og dermed føler det helt komfortabelt å dele det meste uansett.

Ofte tar jeg meg i å ønske at de hadde hatt en blogg. Da kunne jeg lese der inne, og finne ut av alt dette. Jeg ville visst hvem de var, selv om tankene deres kanskje mange ganger hadde utfordret meg. Men det ville like fullt utviklet vennskapet, utviklet forholdet oss i mellom – og kanskje til og med utviklet oss hver for oss, fordi vi ville lært noe av hverandre, istedenfor å bare holde på den fasaden vi tror vi må ha overfor den og den.

Det er på internet jeg finner de gode samtalepartnerne nå. På mange måter er det litt trist, fordi jeg savner ekvivalenten i det virkelige liv – det er ikke det samme å ta med seg en mini-pc med blåtannoppkobling på kafé for å drikke en kakao. Men enten er folk utilgjengelige, eller så har vi bare veldig lite interessant å snakke om.

Sosiale medier har til tider gitt meg noen sjokk, men jeg har også fått drøssevis av positive overraskelser når jeg har sett hva folk egentlig har i seg. De ER ikke uinteressante eller utilgjengelige. Alt det gode er bare innestengt i dem, fordi de tror de ikke kan dele det.

Jeg blir sånn selv, om jeg treffer ikke-digitale mennesker som jeg ikke kjenner godt nok fra før. Det er vanskelig å koble seg på deg om du ikke viser meg hva du tenker, og selv om du ikke tror at dine tanker er kompatible med mine, så er det mye bedre enn ingenting.

For å sette det på spissen: Jeg stoler egentlig ikke på deg om du ikke har blogg. Jeg vil vite hva du egentlig tenker, hva du tror på, hva du synes og hva du står for. Jeg vil vite hvem du er.

Du behøver ikke skrive side opp og side ned. Du kan lage lydfiler eller videoblogge om du vil, og du kan passordbeskytte så mye du vil om du er redd for publisitet – men jeg vil vite hvem du er, når jeg ikke er der og påvirker deg.

Kan du vise meg det?

Om du skal overleve på internet, så står og faller det på én ting og én ting alene. Bare tenk på det. Inter-nett. Klart oppe i dagen. En tilstedeværelse på internet krever at man er en del av nettet. Hvis ikke, står man bare der alene og kan skrive så mange kloke ord og ha så mange fine produkter man bare vil, men ingen kommer til å lese dem og ingen kommer til å vite om varene.

Man kan rett og slett ikke være en øy uten forbindelse på internet. Man må ha broer, tunneller, strømlinjer, telefonlinjer og så videre for ikke å være avskåret fra resten av omverdenen, man må ha måter trafikk kan komme inn og ut på og måter folk kan kommunisere på.

I internet-termer handler dette om linker. Google og de andre søkemotorene vil kanskje gi deg treff bare ved din blotte tilstedeværelse (og noen vil hevde at dette står og faller på hvorvidt man har søkemotoroptimalisert siden sin eller ikke), men dette vil veldig sjeldent være nok i seg selv om man er på jakt etter de store tallene i besøksstatistikken.

Man trenger å bygge et nettverk.

Dette nettverket kan man dele opp i to forskjellige funksjoner. Den første funksjonen er den åpenbare, hvor relevante sider linker til hverandre. Når en interiørblogg linker til en annen interiørblogg, så vil dette bety at de riktige leserne klikker seg inn og finner en ny side av interesse. Når en mammablogger linker til et foreldreforum, vil hennes lesere. som fra før av er interessert i mammastoff, finne et sted de kanskje liker.

photo credit: Rosaura Ochoa

Men nettverksbygging har også en annen dimensjon, nemlig de sosiale mediene. Etter at Facebook, Twitter, YouTube og de andre sosiale mediene dukket opp og fikk mer og mer slagkraft, så har sosialt nettverk også kommet til å bety at man kan “Facebook-like”, man blir tilhenger, inviterer, deler, følger og retwitrer. Det handler med andre ord ikke bare om faste linker på faste sider lenger – det handler om de små dryppene med linker man strør om seg til daglig ved hjelp av et lite knappetrykk, og det handler om hva man deler med sine venner, sine følgere og nettopp sitt nettverk.

Den store nøkkelen til suksess på internet i disse dager, er dermed å bygge et godt, solid, fungerende og stadig voksende nettverk av mennesker som vil like det du har å si. Som har omtrentlig og noenlunde de samme interessene som deg, eller som av en eller annen grunn vil finne glede i å debattere det, om de da ikke skulle være enige i budskapet ditt. Mennesker som vil finne det nyttig, interessant og fornøyelig å dele linkene dine med andre i sitt nettverk.

Det er to måter man kan promotere seg selv på, sånn i all essens (og ja, om du bygger en blogg og jobber for å få mer trafikk, så er det faktisk promotering du driver med). Man kan bedrive  “push-markedsføring”, hvor man rett og slett pusher (les: spyr) ut egne linker, reklame, tilbud, linker, mer reklame, enda flere linker til seg selv og håpe at noen vil klikke på dem. Dette er hva de fleste er vant til å forholde seg til fra reklame i posten til spammailer som faller inn i innboksen, og folk begynner å bli litt immune mot den. Den oppfattes som masete og “selgete”, og de fleste av oss styrer unna så godt vi kan.

Denne metoden faller derfor mer og mer bort nå, og man begynner isteden å benytte seg mer og mer av den betraktelig mer behagelige “pull-markedsføringen”, også kjent som Attraction Marketing. La folk komme til deg, istedenfor å jage etter dem. Vær en trivelig person som tilfører nettverket ditt verdi. Gi mer enn du tar, del mer enn du ber andre om å dele. Da vil folk komme til deg uten å føle seg mast på, og sannsynligheten er stor for at de vil gi noe tilbake i neste runde.

Jeg leste en gang at forholdet mellom det du deler og det du gir ut av eget stoff bør være 80/20. Om du tilfører nettverket ditt noe verdifullt åtte ganger, så kan du gi ut to promoteringslinker til det du selv vil selge, promotere eller markedsføre. Ikke mer.

Og så er det opp til deg å avgjøre hva som vil være verdifullt for nettopp ditt nettverk. Du kan dele gode sitater, du kan dele aktuelle nyheter, andres bloggposter, gode tips eller bare trivelige, oppmuntrende meldinger i løpet av dagen. Ingen har lyst til å være sammen med et menneske som bare snakker om seg selv, så enkelt er det. Men om du derimot har noe å gi? Da stiller saken seg plutselig annerledes for dem du har med å gjøre – i den fysiske verden så vel som på internet.

Jeg er i gang med å bygge opp et nettverk nå, etter å ha neglisjert det forferdelig lenge. Ikke bare vil jeg bygge opp mine egne prosjekter, men jeg vil også svært gjerne være med på å bygge opp ting som betyr noe for meg i verden generelt, og dermed også andre nettverksbyggere. På twitter har jeg nå begynt å lage meg lister over forskjellige typer twitrere jeg følger. En av disse listene er “grønne twitrere” som bryr seg om og twitrer mye om miljø, natur og så videre, alt fra mammaer som blogger om hvordan de lager naturlig mat til barna, til politikere som engasjerer seg i miljøpolitikk og offentlige debatter.

Hver eneste gang jeg finner en tweet eller link der som jeg tror mine øvrige følgere vil like og jeg retwitrer denne, så har jeg for det første spredd det jeg tenker på som viktig informasjon, men jeg har også gjort mitt eget nettverk oppmerksomme på at dette er en twitrer man kan følge for å få mer av den samme informasjonen. Og kanskje vil dette hjelpe akkurat denne twitreren med å bygge sitt eget nettverk videre, og nå ut til enda flere med sitt budskap.

Det samme er tilfelle på Facebook. Om du klikker “liker” eller deler en nyhetssak, et blogginnlegg, eller hva som helst, så har du tilført noe til nettverket ditt. Du har løftet frem noe eller noen som du mener fortjente å få litt oppmerksomhet. Du har tilført verdi. Og kanskje vil dette bety at nettverket ditt også senere har lyst til å dele noe fra deg, med sitt eget nettverk, i neste omgang.

Nettverksbygging er med andre ord ikke bare å bygge opp seg selv. Det er en måte å få frem personer, bedrifter, bloggere eller hva som helst som du mener fortjener en plass i spotlighten, og dette betyr sannsynligvis at også du vil løftes litt frem av dem.

Nettverksbygging er en måte å forandre verden litt på.

Hvilke verdier vil du tilføre nettverket ditt i dag?

Jeg har alltid ment at den beste måten å bli kjent med folk skikkelig på, er å se hva de skriver. Det er først i tekstform at du kan se hva folk egentlig tenker, fordi de ikke er påvirket av deg akkurat når de skriver det, og fordi tekst gjerne blir bare en forlengelse av den indre monologen når den produseres. Man trenger ikke stå face-to-face, og man trenger ikke ta noen umiddelbare konsekvenser av hva man sender ut der og da. Dette er nøyaktig den samme grunnen til at forumkrangler gjerne blir ti ganger mer intense enn de ville blitt i virkeligheten, og at enkelte bloggkommentatore også blir litt vel tøffe i trynet noen ganger.

Men fora og blogg besøkes ikke så ofte av familie, sånn i bunn og grunn. Det gjør derimot Facebookwallen. Og det er da det noen ganger blir så altfor tydelig hva folk egentlig tenker og tror og mener. Det er da mønsteret kommer klart og tydelig frem, til de grader at det ikke kan misforstås og forklares bort.

Jeg skrev for et par dager siden en Facebookstatus som lød som følger:

…angrer akkurat nå på avgjørelsen om å sende avkom i kristen barnehage. Lovsang står på repeat. I dag: “Om jeg er liten ellej stoooooj…” alternert med “Et barn er født i Betlehem”. *gnagsår i øra og smerter i paganistsjelen*

Dette endte opp i en laaaang diskusjon hvor folk på død og liv skulle mene noe om dette og skrive nedlatende meldinger om noe som er viktig for meg. Det ble avsluttet med latterliggjøring som strategi fra et par familiemedlemmer, etter at jeg kommenterte den ene kommentaren hvor det ble brukt en ovenfra-og-ned-tone. Patroniserende bruk av navn er i grunnen en teknikk som er rimelig enkel å gjennomskue, kanskje bortsett fra en som ikke har noen selvinnsikt i egen kommunikasjon.

Ikke at jeg bryr meg så mye om det, jeg er tross alt vant til sånt fra den kanten, men jeg lurer på:

Hva er det som får folk til å gjøre sånt? Å ville latterliggjøre et familiemedlem offentlig, foran venner, medstudenter og alt? Er ikke det en rimelig sær ting å gjøre, der man ellers ville respektert dennes meninger og tanker – eller i det minste holdt seg for god til å kommentere det i det hele tatt?

Kanskje jeg bare holder en for høy standard?

Ikke vet jeg.

Men det jeg med sikkerhet kan si at jeg VET, er at sånne episoder som dette ikke akkurat stimulerer til ønske om mer kontakt. Jeg har ikke LYST til å ringe dem. Ikke fordi jeg er fornærma, men fordi jeg begynner å se mønstre hos dem som ikke sammenfaller med det jeg ønsker å se hos mennesker jeg tilbringer tid sammen med.

Noen bestod denne testen, andre såkalte “venner” har ikke gjort det – og de ryker fra vennelista nå. Familiemedlemmer får vel bare være der, men ignoreres når de kjører sånne stunt som dette i fremtiden.

Facebook er et godt redskap til å holde kontakt med familie og venner.

Men det er jaggu et godt redskap for å rydde opp i gammel søppel også.

Perler for svin… Og good riddance.

photo credit: James Cridland