Jeg tror jeg har funnet ut hva som er feilen med motivasjonen for tiden, hva som er annerledes nå i forhold til tidligere. Faktisk er det flere ting.

For det første har jeg frustrert meg nummen. Folk hører ikke etter. Folk fortsetter å gjøre usannsynlig teite ting selv om jeg og andre gir dem informasjonen de trenger, gang på gang. Et fullstendig menneskelig fenomen, men akkurat nå må jeg bare innrømme at jeg faktisk ikke LIKER mennesker i noen nevneverdig grad. De ødelegger seg selv, de ødelegger planeten jeg deler med dem – og de forsøker å få meg til å se ut som en idiot for å pointe ut det åpenbare.

Ulrikke Lund har lagt ut et innlegg på bloggen sin, som har fått mange reaksjoner. Ane har skrevet motinnlegget Rosabloggere som ikke utnytter den muligheten de har, og Helene Drage skrev kort tid etter Misforstått moteblogging.

Ulrikke skriver blant annet:

Dere har spurt hvorfor jeg skal trene med personlig trener, jeg er jo så tynn? I mine øyne kan man alltid bli bedre! Det burde jo ikke være sånn at fordi jeg er petite kan ikke jeg jobbe mot å få en bedre kropp? Nei nettop! Man kan bli raskere, sterkere, og mer definert, om man jobber for det.

Hele debatten dreier seg i bunn og grunn om at ei tynn jente har offentliggjort at hun ønsker å trene med personlig trener for å komme i bedre form, og at dette dermed er skadelig for unge jenter som leser dette og har henne som forbilde. Ille er det at hun har skrevet om det, og verre er det at hun faktisk har lagt ut bilder av seg selv.

Jeg har lest deler av kommentarfeltet der inne i kveld, og kan bare konstatere at vi nå har begynt å kjøre i motsatt grøft av der vi var.

For det er helt greit at kostholdsbloggere som for eksempel Lene Beatrice blogger om sin kropp og vektnedgang på et sunt kosthold, men det er aldeles ikke greit at tynne jenter trener for å komme i bedre form.

Hva handler dette om?

Jeg var selv ung og tynn en gang for noen århundrer siden. Jeg er 170 høy, og slet lenge med å få vekta opp på 55 kg. BMI-grensa for undervekt med min høyde går på 54 kg, så jeg var pr definisjon undervektig. Jeg skal likevel driste meg til å si at jeg hadde litt ekstra uflaks med å være ung på 90-tallet, fordi Cindy Crawford er betraktelig mer formfull enn Kate Moss, for å si det sånn, men jeg ser likevel hvordan hele denne kroppsdebatten slår fullstendig feil ut for dagens unge, tynne mennesker.

For da jeg var ung, var spiseforstyrrelser forholdsvis uoppdaget. Nå er det noe man ser aktivt etter hos tynne jenter, og det har nesten gått sport i å “ta dem” for dette. Er hun tynn? Vil hun trene og være aktiv i tillegg? Da MÅ hun jo være syk og ha et ødelagt selvbilde. Helt garantert. Og hun må i alle fall ikke driste seg til å gå ut med dette offentlig, fordi hun da vil dra med seg så mange unge jenter i spiseforstyrrelseshelvetet sitt.

Og så går man i andre grøfta, og graver frem bilder av tydelig overvektige modeller og “feirer” den såkalt naturlige kvinnekroppen.

Men vet du hva?

Den sykelig tynne og den overvektige kroppen har faktisk en eneste ting til felles. De har begge blitt sånn på grunn av selvskading, om enn på to forskjellige måter. Det å stappe i seg potetgull, cola og smågodt er ikke noe som helst mindre destruktivt enn å la være å spise det. Når alt kommer til alt, er det er bare to forskjellige måter å ødelegge seg selv på!

Jeg skulle på en måte ønske jeg, i min nå overvektige versjon av kroppen min, kunne lulle meg inn i tanken på at den naturlige kvinnekroppen inkluderer stor rumpe og valkete mage – men det er i så fall å kaste blår i mine egne øyne. Min rumpe og valkemage er kun et direkte resultat av at jeg har drukket for mange liter cola og tilbrakt for mange timer på sofaen, godt hjulpet av et ubalansert hormonsystem og dårlig helse (som igjen også gjerne henger sammen med dårlig kosthold og mangel på aktivitet). Jeg kan ikke skylde på jentungen for det, for to måneder etter fødselen var jeg faktisk bare 3-4 kg tyngre enn der jeg var da jeg ble gravid.

Kroppen min er, til enhver tid, et direkte resultat av hvordan jeg har, eller ikke har, tatt vare på meg selv den siste tida. Dét er den nakne sannheten, om jeg liker det eller ei.

photo credit: xamogelo

En naturlig kropp er en kropp som får i seg det den trenger når den trenger det, og som får bevege seg og være i aktivitet i hverdagen. Om disse behovene dekkes, vil den bli sterk, slank og smidig, så fremt den ellers fungerer som den skal.

Det synes å være stor konsensus for at man skal fokusere på sunnhet når det kommer til kropp og selvbilde. Problemet er bare at det ikke ser ut til å kunne visualiseres på noen måte, fordi det alltid vil bli feil.

Er hun overvektig? Fint for henne! Da er hun sterk og trygg på seg selv, til tross for at hun nå gjør det greit å være i risikosonen for en hel rekke helseplager. Men er hun egentlig så sterk og trygg, da, om hun pr definisjon bedriver selvskading hver kveld foran TV – om enn ikke i den formen vi gjerne ser etter det i?

Er hun tynn? Nei, da kan hun ikke være noe godt forbilde, for hun har helt sikkert sultet seg for å komme dit, og om hun i tillegg vil *gisp* trene for å komme i enda bedre form, så må noe være seriøst galt med hennes kroppsbilde, for hun som er så tynn trenger jo ikke å trene! Og hun må for all del ikke slippes løs i offentligheten, det kan jo være at noen andre også begynner å trene på grunn av henne.

Jeg vil ha en verden hvor det er greit å være sunn uten å mistenkeliggjøres for å være mentalt syk, og uten at lettere overvekt er ensbetydende med at man er OK. Det er bra og nødvendig at vi er oppmerksomme på at spiseforstyrrelser er et stort, stort problem, men vi må også være klar over at det bedrives selvskading i stor skala også i den andre leiren – selv om det er så allment akseptert at det knapt legges merke til lenger.

Jeg tror vi må gå helt tilbake til å definere sunnhet igjen. WHO definerer det slik:

Sunnhet er å være i fysisk, psykisk og sosial balanse med seg selv og sine omgivelser.

Man kan saktens lure på hvordan i det hele tatt det er mulig å være i sosial balanse med sine omgivelser, når omgivelsene er så ustabile i seg selv.

Men jeg tenker at en sunn kvinne er en kvinne som vet å ta vare på seg selv og kroppen sin ved å spise sunt, bevege seg riktig, sørge for å få nok hvile og være mer opptatt av en funksjonell kropp enn hvordan denne kroppen vil se ut.

Kanskje det er nettopp derfor det er så vanskelig å finne et visuelt bilde som fungerer.

Kanskje det er akkurat det som skal til: et fokus vekk fra utseende, og over på funksjonalitet. I praksis vil det kanskje bety at bildene viser kvinnekropper som faktisk gjør noe fornuftig, istedenfor å stå der og være vakre i badedrakt. At man gir konkrete, funksjonelle mål å strekke seg etter, av typen “i dag klarte jeg endelig å strekke beina helt ut mens jeg stod og hadde hendene i gulvet”, eller “i dag satt jeg ny pers i benkpress”. Så får bare kroppene se ut akkurat som de vil, og tilfeldigvis bli såkalt vakre i prosessen.

Jeg kjenner at et sånt forbilde vil jeg ha.

I dag slapp Forbrukerombudet sine retningslinjer for markedsføring på blogg. Du kan lese dem her.

Hovedlinjene er som følger.

1. Markedsføringsloven gjelder om du mottar noen form for motytelse om du blogger om en bedrift eller deres produkter.

2. Skjult reklame er forbudt, og det skal komme klart frem at reklame er reklame.

3. Du skal skrive at du har fått produkter eller betaling, og det holder ikke å skrive at “produktene er sponset av…”. Ei heller er det nok med en footer eller et eget blogginnlegg som skal gjelde for alle andre blogginnlegg også.

4. Om du har barn eller ungdom som lesere, skal du trå spesielt varsomt.

5. Du kan straffes med bøter om du bryter markedsføringsloven.

photo credit: Brainedge

Jeg er veldig opptatt av at markedsføringen må komme under kontroll i blogglandia nå. Riktignok har jeg benyttet meg av markedsføring selv, både som nettbutikkeier og som blogger, men jeg har alltid avskydd å selge i den forstand at produkter blir pushet på alt og alle. Det er virkelig en uting, og jeg har sett mye uforsvarlig og uetisk her og der.

Så jeg sitter og leser nå og tenker over hvordan dette skal gjennomføres i praksis. På akkurat denne bloggen er det ganske enkelt, for jeg har jo nettopp åpnet for markedsføring her. Det er lite å ta tak i, selv om det plager meg litt at teksten må editeres sånn for tekstestetikkens skyld. Jeg tror jeg skal legge inn en fotnote-plugin, sånn at riktig informasjon kommer på riktig sted, uten at tekstflyten brytes likevel.

Men jeg har noen eldre sider også, med MASSE innhold på, og jeg husker jo ikke engang hvor jeg har brukt affiliatelinker fordi det er så lenge siden! Så det jeg kommer til å gjøre nå, som det beste alternativet, er å gå inn og editere to filer, henholdsvis single.php og page.php, og legge inn en footer i hvert enkelt innlegg eller side på akkurat den bloggen, hvor det informeres om at det finnes affiliatelinker på den siden. Og så lage en egen side som forklarer hvordan affiliatelinker fungerer, og linke til den derfra.

For hva annet kan man gjøre, liksom, man kan jo ikke gå tilbake flere år i tid og finsile alt – det går jo bare ikke. Alternativt, om man ikke kan editere filene, så kan man dog deaktivere affiliatelinkene ved å si opp programmet og begynne på nytt med ny ID, slik at de gamle linkene likevel ikke vil fungere lenger.

Er dette noe du kommer til å forholde deg til? Kommer du til å endre på det du har gjort frem til nå, eller vil du eventuelt bare ta det herfra?

Og hvordan?

Før var det liksom greit. Alle stilte på lik linje, og det forekom ikke noen skriftelig kommunikasjon i noen stor grad – annet enn på en og annen lapp som fløy over klasserommet.

Men tidene har endret seg. Kommunikasjonen festes nå i mye større grad på det digitale, og alt blir så mye mer oversiktelig. Før kunne man bare gjette seg til hva perifere venner egentlig tenkte, trodde og mente. Nå er det bare å slå det opp på nettet.

Når to mennesker kommuniserer live, foregår det alltid en tilpasning slik at kommunikasjonen skal flyte så lett som mulig. Det er alltid visse ting man unngår å snakke med visse mennesker om, for det første. Min søster er kristen. Henne kan jeg ikke snakke med når det kommer til mine spirituelle tanker, for hun vil virkelig ikke like det – hun vil jo helst ha meg med til himmelen, sant. Min samboer er United-fan. Men han snakker ikke så mye om det med meg, for selv om jeg måtte forsøke, så får han ikke noen større respons på det herfra. Svigerforeldrene mine er verdens søteste mennesker, men parabener, ftalater og natriumglutamat er for dem fremmedord, og når jeg er med dem, må jeg legge vekk en av mine store samtaleemner. Skjønner du hva jeg mener? Man tilpasser seg og komunikasjonen til vei og kjøreforhold, og mye forblir i det skjulte.

Enter internet.

Om man har en blogg, however, endrer alt seg. Der er man bare seg selv. Snakker om det som opptar en, det man egentlig tenker på, det man anser som Viktig. Og om man tror man kjenner noen, kan det være at man vil få seg en eller flere kjempeoverraskelser om vedkommende viser seg å ha en offentlig blogg.

Det samme er tilfelle på Facebook, om enn i mindre grad. Små, små tankebobler og delte linker vil avsløre hva som egentlig skjuler seg bak den fasaden vi alle setter opp. Hvem visste at hun jeg jobba med for 15 år siden deler noe av min livsfilosofi? Eller at en tidligere bekjent jeg trodde var kald og overfladisk, egentlig er verdens mest omsorgsfulle og varme sjel? Ville jeg noengang fått vite hvor mye jeg og min fetters kone har til felles hva barneoppdragelse angår, om det ikke var for Facebook?

Det snakkes mye om at internet er falskt, og at man her kan designe seg selv på en helt annen måte enn i det virkelige liv. Og det er sikkert sant, men for meg er det nå blitt helt motsatt. Internet har en helt egen evne til å formidle det man ikke sier i et bestemt selskap. De tingene man ikke nevner i fare for å støte noen. Verken livsfilosofi eller barneoppdragelse er det man starter en samtale ut med etter å ikke ha møtt hverandre på årevis – men nå kan man faktisk det. Nå kan man ta utgangspunkt i internettets skrevne ord når man en sjelden gang møtes, og bli enda dypere kjent med hverandre derfra.

photo credit: Arbron

Jeg synes det er helt fantastisk.

Problemet mitt oppstår den dagen jeg møter noen som ikke finnes på nettet. I kontrast til nettvennene, så føler jeg at jeg ikke egentlig kjenner dem. Jeg aner ikke hva de tenker på, når de ikke er sammen med meg. Jeg har ikke peiling på hva de egentlig tror på, hva som får dem til å tikke – om de da ikke er lik meg i sinn og skinn, og dermed føler det helt komfortabelt å dele det meste uansett.

Ofte tar jeg meg i å ønske at de hadde hatt en blogg. Da kunne jeg lese der inne, og finne ut av alt dette. Jeg ville visst hvem de var, selv om tankene deres kanskje mange ganger hadde utfordret meg. Men det ville like fullt utviklet vennskapet, utviklet forholdet oss i mellom – og kanskje til og med utviklet oss hver for oss, fordi vi ville lært noe av hverandre, istedenfor å bare holde på den fasaden vi tror vi må ha overfor den og den.

Det er på internet jeg finner de gode samtalepartnerne nå. På mange måter er det litt trist, fordi jeg savner ekvivalenten i det virkelige liv – det er ikke det samme å ta med seg en mini-pc med blåtannoppkobling på kafé for å drikke en kakao. Men enten er folk utilgjengelige, eller så har vi bare veldig lite interessant å snakke om.

Sosiale medier har til tider gitt meg noen sjokk, men jeg har også fått drøssevis av positive overraskelser når jeg har sett hva folk egentlig har i seg. De ER ikke uinteressante eller utilgjengelige. Alt det gode er bare innestengt i dem, fordi de tror de ikke kan dele det.

Jeg blir sånn selv, om jeg treffer ikke-digitale mennesker som jeg ikke kjenner godt nok fra før. Det er vanskelig å koble seg på deg om du ikke viser meg hva du tenker, og selv om du ikke tror at dine tanker er kompatible med mine, så er det mye bedre enn ingenting.

For å sette det på spissen: Jeg stoler egentlig ikke på deg om du ikke har blogg. Jeg vil vite hva du egentlig tenker, hva du tror på, hva du synes og hva du står for. Jeg vil vite hvem du er.

Du behøver ikke skrive side opp og side ned. Du kan lage lydfiler eller videoblogge om du vil, og du kan passordbeskytte så mye du vil om du er redd for publisitet – men jeg vil vite hvem du er, når jeg ikke er der og påvirker deg.

Kan du vise meg det?

Det var ikke påtenkt, og det var ikke planlagt, men noen ganger kommer inspirasjonen som kastet over meg. Jeg skulle bare se etter et nytt theme til denne bloggen, og så fant jeg plutselig ett som var perfekt til et annet prosjekt jeg har drømt om en stund og tenkt at en vakker dag…. og så ble denne dagen plutselig litt vakker isteden.

Dermed ble denne bloggen nedgradert til dagbok, og har byttet plass. Det var like greit å gjøre det brått og nådeløst, tenkte jeg, i og med at den fortsatt er såpass ung og at det ikke er stort med innlinker og trafikk å miste enda.

Der den var, finnes det nå en velværeblogg. Velvære er jo det som står i hovedfokus i livet mitt for tiden, og jeg har måttet lære meg en del triks, mye faktakunnskap og kanskje enda mer mental selvkontroll på min vandring fra bunnen og hit jeg er i dag. Det er bare rett og rimelig at jeg deler det med andre som kanskje trenger den informasjonen, og at dette får sin egen plass på jeanettesweb.

Faktisk tror jeg på sikt at den skal flyttes over på egen URL også, når tiden er inne for det og jeg har fått planlagt litt videre hva som skal skje med den og hvordan den skal bli til slutt.

Jeg tror og håper det blir veldig bra. Det kjennes i alle fall sånn ut!