Vi skriver oktober, og det betyr bare én ting i min familie. Bursdagssesongen er her for fullt, kort etterfulgt av juletida. Forspillet til sesongen begynner i september, med min svigermor og far. Deres bursdager er allerede overstått, men nå i oktober venter mamma, mine to søstre, to av mine to søstres barn, min svigerinnes datter og så min egen datter til slutt. Det er nesten en vits hos oss, om noen blir gravid, så er det nesten ikke noen vits i å spørre når terminen er. Selvsagt kommer barnet i oktober.

Dette betyr at de neste tre månedene blir travle for mitt vedkommende.

Har du sett det, du også? Alle disse babyproduktene som dukker opp her og der, som er designet for å gjøre din hverdag som mamma så mye enklere, så mye mer praktisk?

Her om dagen så jeg en reklame på TV, jeg husker ikke engang for hva. En liten baby sov, søtt, godt og tungt inntil en blå ballong som gjorde pustebevegelser. Først tenkte jeg, ååååh, så søtt, så bra at han sover så godt og får høre og kjenne pustebevegelser…. men så tenkte jeg meg om.

Utdanningsforbundet vil ha dispensasjonsstopp i barnehager, heter det seg i VG i dag. Altfor mange pedagogstillinger fylles i dag av ufaglærte, og førskolelærermangelen er stor.

Kommentarene og debatten under artikkelen dreier seg i stor grad om hvorvidt man trenger faglærte i barnehage eller ei, og for meg er dette faktisk et interessant spørsmål. Selv er jeg utdannet førskolelærer, og jeg har oppgjennom tiden gjort meg en del tanker om akkurat dette.

Svaret mitt er ja og nei.

Så har denne dagen også kommet.

Dagen hvor lille jenta mi står her og krever penger, sånn at hun har noe å putte på sparebøssa si. Hittil har vi bare gitt henne noen kroner når hun har spurt, men som faren hennes frustrert påpekte for få minutter siden der han tuslet ut for å hente lommeboka:

Det er ikke sånn det funker!

For det er jo ikke det. Han har helt rett!

I kveld er det lørdag. Vi har nettopp spist middag, og tankene mine jobber videre på mitt siste blogginnlegg. De gjør ofte det, og denne gangen skal de få lov til å bli et oppfølgerinnlegg til meg selv.

Det skal handle om balanse i oppdragelsen, så vel som i kostholdet. Og det skal handle om balanse i sitt eget syn.

Jeg spiser steinalderkost som best det lar seg gjøre, fordi jeg rett og slett blir helt satt ut av spill av mat som hovedsaklig består av mel. Sist jeg spiste grandiosa verket jeg i kroppen i tre dager etterpå.

I dag har jeg også verket, men det var en kalkulert risiko jeg tok i går. Da jeg kom for å hente jentungen i barnehagen, var det nemlig foreldrekaffe med fastelavnsboller og saft på kjøkkenet, og noen ganger må man bare velge hva man skal prioritere.

Det er viktig for meg at ungen min er frisk, sunn og sterk, og har et godt forhold til både sin egen kropp og til kostholdet sitt. I vår kultur hender det dog at disse to sidene av saken kræsjer, og man må velge vekk det ene eller det andre. Fysisk sunnhet er ikke alltid forenelig med psykososial sunnhet, men begge deler er viktige for helheten.

Jeg valgte vekk helseaspektet i går. Jeg gikk inn for det sosiale, ved at hun skulle få sitte der sammen med de andre barna, kose seg med fastelavnsbollene sine og saften sin og se at også mamma gjorde det samme.

Problemstillingen med barn, vaner og kroppsbilde er nemlig mangefasettert. Det hjelper veldig lite å oppdra dem på en bestemt måte når resten av verden fungerer på en helt annen. De må lære å vandre i begge verdener, og lære å snakke begge språkene. Det handler ikke bare om forholdet mellom mat og individ, men det handler blant annet også om forholdet mellom flere individer og hvilken kulturell rolle maten har.

photo credit: French Tart

Det verste man kan gjøre mot et barn, er å få det til å føle seg fremmedgjort og annerledes enn alle de andre. Dette gjelder også kosthold. Som jeg nevnte i det første innlegget, så skal det alltid være positivt fokus – alltid. Det blir det ikke om ungen skal sitte der helt alene og ikke spise det de andre koser seg med, eller om hun skal spise det alene og mamma ikke vil ha.

Mamma har nemlig definisjonsmakt, og hennes handlinger sier noe om aksept eller ikke. Mammaens rolle er blant annet å gi sitt barn en innføring og inngangsbillett inn i det sosiale livet.

Så jeg spiste bollen min, vel vitende om at dagen i dag antagelig ikke ville bli så bra for min egen del, men samtidig vel vitende om at mammas intoleranse virkelig ikke er datterens problem.

Jeg tror ikke det er bra for barn å vokse opp med foreldre som er for opptatte av bra kosthold, like lite som det er bra å vokse opp med folk som spiser for dårlig. Det må balanseres, man må finne et slags kompromiss som fungerer og vite at man må ta valg hver dag.

I dag har faktisk ikke kostholdet vært så mye å skryte av her i huset. Det ble riktignok noe frukt til frokost, men det ble pølse i brød til lunsj, kakao på jentungen når vi kom hjem og lørdagsgodt etterpå – sågar før middagen, som var biff, pommes frittes og ketsjup for henne. Colaen står på bordet, delvis fordi far i huset nettopp har hatt omgangssyken, delvis fordi det er lørdag uansett og delvis fordi jeg ikke har orket å kjempe mot det i dag.

I morra er det ekte fastelavn, og min søster har bollene på bordet når vi kommer. Men jeg vet også at hun lager salatbuffet ved siden av, så jeg kommer til å gå for den i morra i håp om å få stablet kroppen min på bena igjen etter den selvvalgte bollefadesen i går. Kanskje det ser så fristende ut at jentungen også vil ha litt.

Balanse, altså.

Veie for og i mot.

Og håpe at summen av valgene blir bra til slutt.