De fleste barn i Norge er i barnehage. De fleste av dem som er i barnehage, er der på full plass. Full plass betyr 41 timer eller mer i uka. Dette synes mange er for mye, og disse vil innføre makstid i barnehagen sånn at ingen barn skal være der i mer enn 6 timer om dagen. På den annen side er det mange som reagerer på at dette dermed vil si kortere arbeidsdag på en av foreldrene, siden ungen nå engang ikke kan sitte på trappa og vente til endt arbeidsdag.

Jeg mener at fokus først og fremst og til enhver tid bør ligge på barna og barnas behov, og for meg er det mer eller mindre irrelevant hva man gjør for å dekke disse behovene – bare de blir dekket.

Utdanningsforbundet vil ha dispensasjonsstopp i barnehager, heter det seg i VG i dag. Altfor mange pedagogstillinger fylles i dag av ufaglærte, og førskolelærermangelen er stor.

Kommentarene og debatten under artikkelen dreier seg i stor grad om hvorvidt man trenger faglærte i barnehage eller ei, og for meg er dette faktisk et interessant spørsmål. Selv er jeg utdannet førskolelærer, og jeg har oppgjennom tiden gjort meg en del tanker om akkurat dette.

Svaret mitt er ja og nei.

37 000 årsverk har gått bort til syke barn i 2010, skriver Aftenposten, og dette er bare i Oslo kommune. Over hele linja sliter foreldre med å først få barnehageplass, og deretter få nok dager til å være hjemme med syke barn.

Er det noe som ikke stemmer her?

Skal barn være så mye syke, eller er det noe viktig vi har glemt på veien mot likestilling og karrieredrømmer?

Jeg er nemlig redd for at det er to ting som skjer bak i kulissene her, som nå manifesterer seg i disse tallene. For det første vil ofte en tidlig barnehagestart (og med tidlig mener jeg før fylte to år) medføre at kvinner slutter å amme mye tidligere enn de ellers ville gjort. For det andre betyr dette at små barn mister immunstøtten fra morsmelken akkurat når de trenger den som mest – gjennom det første barnehageåret hvor de skal venne seg til en helt ny hverdag av smitte og stress (som igjen svekker immunforsvaret).

Kall meg gjerne en ammefantast, men det er nå engang bevist at barnehagebarn som fortsatt ammes har fem ganger lavere risiko for å trenge antibiotikabehandling enn avvente barnehagebarn. Faktisk vil mors immunforsvar begynne å lage antistoffer i det øyeblikket hun utsettes for smitte, og dette vil gå rett over i morsmelken og til det barnet som tok med smitten hjem til henne i utgangspunktet. Med andre ord; hver gang et barn blir lagt til brystet, er dette jamgodt med en liten vaksine mot hva nå enn som går i barnehagen.

photo credit: christyscherrer

Jeg har hatt en del ettåringer på oppstart i barnehage, men jeg kan ikke huske å ha hatt en eneste en som fortsatt ble ammet. Kanskje mødrene ikke turte å si det, men jeg tror ikke det er vanlig å amme utover barnehagestart i dag.

Kanskje vi burde begynne?

Kanskje vi ville sett på en helt annen sykestatistikk hos barna om det ikke var konsensus for å slutte å amme lenge før tida. For ikke bare vet vi at morsmelk støtter immunforsvaret, men vi vet også at hyppige luftveisinfeksjoner i tidlig alder er en faktor i utvikling av allergi og astma. Og som et dobbelt gode og sikkerhetsnett vet vi at amming også beskytter mot nettopp allergi og astma.

Regjeringen har sågar laget en hel arbeidsplan for hvordan de skal motvirke dette hos befolkningen generelt og barn spesielt – men amming er ikke nevnt med et ord, annet enn at forhold i svangerskap, spedbarnsperioden og de første leveårene bør gis spesiell oppmerksomhet når det gjelder fremtidig forskning for å belyse årsakene til astma og allergi… Kanskje det ikke er politisk korrekt nok, fordi det nødvendigvis vil bli kvinnens ansvar?

For meg er dette et helt logisk regnestykke, og jeg skjønner ikke helt hvorfor ikke flere ser det åpenbare: Ungene trenger all den immunstøtten de kan få om de først skal sendes ut i en så massiv smittehverdag som barnehagene faktisk utgjør. Det beste vi kan gjøre for dem, er å fortsette å amme gjennom det første barnehageåret, og utsette ammeslutt til barnet er gjennom det verste.

Det er ikke bare-bare å være utdannet førskolelærer når man selv har barn i barnehage, skal jeg si deg. For det er virkelig noe med at ignorance is bliss og det er ikke alt man reagerer like heftig på når det ligger i utkanten av fagkompetansen, som når det faktisk ligger smack rett i noe du har brukt år av ditt liv på å engasjere deg i.

For jeg kan barn. Jeg kan barneoppdragelse, i tillegg til å være ekspert på min egen unge. Og jeg har valgt oppdragelsen hennes med omhu, basert på flere års erfaring og studier av hva som er bra og ikke.

Pedagogforeldre er de verste foreldrene barnehagen kan forholde seg til, er et jungelord i barnehagemiljøet. Og det er kanskje sant.

Så når barnehagen (som jeg ellers er veldig fornøyd med, må jeg påpeke!) begynner å lære henne noe som er direkte feil, og potensielt kan rive ned det jeg omhyggelig har bygget opp de siste tre årene, da reagerer jeg.

I dag ga det seg utslag i et notat jeg leverte til barnehagen sammen med avkommet i dag tidlig, vel vitende om at jeg ikke kom til å få noen av de voksne der på tomannshånd og med den hensikt å forklare hvordan det ligger an uten at leveringen skulle bli ubehagelig for Vilde.

Kjære barnehagen… :)

Vilde  har et veldig sunt og naturlig forhold til mat, og er i god kontakt med egen metthetsfølelse. Om hun sier hun er mett, så har hun vanligvis rett. Hun er oppdratt til å lytte til denne metthetsfølelsen, og hun skal derfor ikke få beskjed om å ”spise opp maten sin” om hun har sagt at hun er mett. Er du i tvil, eller om du synes hun fjaser for mye og glemmer seg bort, kan du spørre henne om hun er mett eller om hun vil ha mer. Det svaret du får, skal respekteres.

Hun kan gjerne få beskjed om å sitte ved bordet til alle er ferdige så de andre også kan bli mette, men ikke fordi maten skal spises opp til tross for at hun føler seg mett.

Overspising er faktisk et av vestens største helseproblemer, og utgjør 90% av alle spiseforstyrrelser. La oss styre unna det.

Med vennlig hilsen,

Jeanette
Vildes mamma

Jeg sitter her nå og kjenner litt på at det kanskje ble litt strengere enn jeg mente å skrive det i dag tidlig, men jeg håper i alle fall at det tas til etterretning.

Og at jeg ikke for evig og alltid har fått stempelet som Mammaen fra Helvete. Hehe.