Som jeg har skrevet om litt tidligere, har jeg forelsket meg fullstendig mine barbeintsko. Jeg har stort sett brukt bare sånne i hele sommer, til alt fra shoppingturer til barnetog på 17. mai, og jeg merker stor forskjell på hvordan kroppen min har det.

For deg som ikke har hørt om sånne sko og hva de gjør før, så er kortversjonen at det blir som å gå barbeint med sko på. Du har bare et tynt lag mellom deg og bakken, sånn at du får det første ikke får noen annen demping enn det foten gir deg, og samtidig får foten oppføre seg naturlig mot underlaget – den får forme seg etter det du tråkker på, og tærne og fotbladet får være med å bruke sin gripeevne på underlaget istedenfor bare å være pakket inn i en sko-klump.

Hurra!

Nå sitter jeg endelig her med mitt aller første par med barbeint-sko, som skal bli blant mine beste venner nå som snøen forsvinner og man kan begynne å legge vekk fjellstøvlene. De føles forundringsverdig behagelige å ha på, selv om jeg var fryktelig skeptisk til å ha noe som helst mellom tærne – men det går bra! Det funker!

Skoene er av typen Vibram FiveFingers, og ser rett og slett ut som hansker for beina. Hver eneste lille tå har nemlig fått sin egen lomme, akkurat slik fingrene gjør i vanter, og materialet er mykt, tynt og designet slik at foten skal få full gripeevne på underlaget og dermed fungere slik naturen har tenkt det – og ikke bli forstyrret av dempesåler eller andre fancy schmancy greier vi har fått for oss at er bedre enn hva naturen selv har designet for oss.

Klar for sommeren med tåfis-sko!

Vilde holdt på å le seg ihjel når jeg åpnet esken. “Tåfis-sko!!”, lo hun av mammaen sitt påfunn, men synes de var utrolig kule. Pappaen satt i sofaen og stirret med et underlig ansiktssuttrykk. “Dette havner definitivt i kategorien “sært”!” var hans dom. Men bare vent til jeg får ham til å prøve dem.

For de er faktisk vanvittig komfortable å ha på. De kommer til å løse mitt barbeintproblem til sommeren, for selv om jeg elsker å gå barbeint, så elsker jeg ikke å ha møkkete fotsåler – det er ikke særlig gøy å komme på besøk til noen etter en lengre spasertur uten noe på bena. Det slipper jeg å tenke på nå, og jeg slipper også å tenke på å skjære meg på skarpe steiner eller glasskår som ligger her og der.

Dessuten lar de meg få riktig nedslag når jeg løper, og de lar føttene bygge opp sin naturlige muskulatur og balanse.

Disse er sprint-utgaven, og jeg kan bruke dem til gåturer i skog og mark, klatring, løping, fitnesstrening, kampsport, yoga, pilates, kanoturer, surfing, fisking, bading…. you name it.

Nå kan snøen bare forsvinne for min del, for jeg er klar for skogsstiene!

Dette er absolutt forbløffende.

Jeg sitter her, klokka er 8:43 på søndags morgen. Vilde sover hos besteforeldrene sine, så jeg ble ikke engang vekt – jeg våknet tidlig av meg selv. I går kveld dro vi på kino, og vi drakk et glass vin når vi kom hjem. Det ble ganske seint før vi la oss.

Før ville dette nesten tatt livet av meg. Jeg ville ligget i senga nå, totalt utslitt, med en kropp som verket infernalsk etter selv bare et eneste, lite glass vin. Jeg ville bøttet nedpå med cola når jeg våknet i tolvtida og lengtet etter en stor, feit hamburger med masse dressing og MSG-krydder.

Men her sitter jeg, riktignok bittelitt mer trøtt i trynet enn jeg pleier, men like fullt fullstendig uthvilt i kroppen. Den verker ikke det minste.

Eller nei, det er ikke helt sant. Den verker litt, men på en god måte. Dette er nemlig den beryktede dag 2 etter å ha trent muskler som ikke har vært i bruk på en stund, så armer og skuldre er merkbart tilstede i dag.

Den treningsøkten var også helt vanvittig til å være meg, forresten. Jeg har hatt mine perioder på helsestudio tidligere; jeg har begynt på splittprogrammer og godt planlagte opplegg kanskje 5-6 ganger i løpet av mitt liv, men det har aldri blitt noe mer ut av det på grunn av manglende energi. Det har dog gitt meg sammenligningsgrunnlag med tanke på hvordan kroppen fungerer i de forskjellige øvelsene da og nå – og det er vanvittig stor forskjell. Jeg har mye mer energi i kroppen nå. På fredag danset jeg nesten ut av helsestudioet, etter først en gåtur i skogen og så en økt med armer og skuldre.

Jeg er riktignok ikke fysisk sterk i noen definisjon av ordet, det blir man jo ikke av å ha liggi på sofaen eller sitti i en kontorstol i årevis uten å løfte stort  annet enn tastaturfingrene. Men jeg ser nå at jeg faktisk har mulighet til å BLI det, siden kroppens restitusjonsevne plutselig ser ut til å ha kommet tilbake etter å ha vært fraværende i flere år.

Jeg føler meg mer og mer som en 18-åring i kroppen. Det er lettere når jeg går, og det er mer sprett i skrittene mine. Her om dagen jogget jeg faktisk litt, noe jeg ikke har kunnet gjøre på mange år.

Dette er resultat av gode valg jeg har gjort for meg selv. Jeg har eliminert stress, både fysisk, emosjonelt og mentalt. Jeg er ute av jobben som tappet meg for energi, jeg har et mye mer stabilt forhold enn jeg har hatt med tidligere kjærester, og på en eller annen bakvendt måte er jeg mindre mentalt stresset også – for noe det verste har allerede skjedd, og jeg vet jeg taklet det.

Jeg har kvittet meg med kattene jeg var ekstremt allergisk mot (jeg var bare litt allergisk type klø i øynene når jeg fikk min første, og det utviklet seg til å bli astmaallergi som til tider sendte meg på sykehuset). Jeg slutta å røyke, og flytta ut fra kjellerleiligheten. Det var steg 1.

Steg 2 var kosthold. Faktisk viser det seg at jeg er oversensitiv for en del ting jeg ikke trodde var mulig å reagere på. Hvitt mel, for eksempel, er sjelden noen god idé. Og det spiste jeg jo hver dag, flere ganger om dagen. Jeg forgiftet rett og slett meg selv systematisk!

Grovt mel går heller ikke, det gir ingen verking i kroppen – men det gir oppblåst mage og forstyrra fordøyelse, som igjen påvirker energiopptaket.

I posemat er det delvis herdet fett – også kjent som transfett – og det er bevist å gi betennelsestilstander i kroppen. Aldri mer.

Ren mat er et clue, i størst mulig grad direkte fra naturen til tallerkenen, minst mulig tuklet med. Mye frukt og grønnsaker, og rene kjøttstykker fremfor farsemat. Viltkjøtt og viltfanget fisk over kjøtt som har blitt fôret med noe annet enn det dyret eller fisken ville spist naturlig.

Steg 3 nå blir trening. Nå som kroppen faktisk både får næring og klarer å ta den opp, kan man begynne å tenke på å bygge den opp igjen. Jeg begynte ut med en halvtimes tur rundt et vann vi har her oppe. Så ble det to turer rundt, og deretter ble det en større runde på tilsammen en time, med mer bakker og smalere skogsstier.

Nå utover blir det mer jogging og intervalltrening der, og jeg skal kjøpe meg barbeintsko.

Vibram FiveFingers - bilde fra Brandos.no

Mye kan sies om dem, og jeg gleder meg til å teste dem for å gi en skikkelig omtale, men i all hovedsak er det sånn at jogging med joggesko ofte gir slitasjeskader og feilbelastninger. Man lander nemlig på en polstret hæl, mens foten fra naturens side egentlig er designet for å lande på tåballene når man løper. Sko blir et forstyrrende element, og barbeint er derfor best. Med barbeintsko som dette, slipper man dessuten å tenke på glasskår, skarpe steiner og andre ting man kan tråkke på i skog og mark.

Og så har man helsestudiotrening, hvor jeg nå har begynt på en tre-splitt. Skuldre og armer en dag, mage og bein den andre, og rygg og bryst den tredje.

Yoga er selvsagt også med i planen. Jeg er hypermobil, det vil si at leddene mine gjerne går feil vei og jeg har potensiale til å bli slangemenneske i alle fall i noen deler av kroppen. Så når du ser meg og sier at “jammen, du er jo ikke stiv i det hele tatt”, så kan det være at jeg er stiv som en stokk likevel. Kroppen min vil være veldig, veldig myk, og om jeg er “normal” betyr det at jeg har en del spenninger i muskulatur og sener. Så yoga blir også et nøkkelelement fremover.

Dette ligger an til å bli en veldig fin vår for meg. Har du noen store planer?

Tidligere i dag blogget jeg om potetgull som ikke var noe godt lenger. Tanta mi, som kanskje kjente meg bedre før enn hun gjør nå, spurte meg  her om dagen om hvem som har kidnappet tantungen hennes. Og selv oppdager jeg plutselig at livet mitt er ganske mye annerledes enn “alle andres”, både når det gjelder alt fra hvordan og hvorfor man gjør hva, og hvilke produkter man velger å kjøpe.

Et eller annet sted på veien har det plutselig skjedd en livsstilsendring. Uten at jeg mente det. Det bare ble sånn.