I dag er kvinnedagen.

Det skrives mye i dag, både i blogger og aviser. Mange av innleggene handler om kvinnekamp på globalt nivå, om kvinner som må dekke seg til, kvinner som mishandles og kvinner som ikke har stemmerett verken i politikk eller i sitt eget liv. Og man forklarer kvinnedagsfeiring med at kampen ikke er over selv om vi har kommet langt (om enn kanskje ikke langt nok) her i Norge.

Jeg har ikke tenkt å gå inn på politikk, yrkesliv, inntjeningsevne eller rett til eget valg. Mye av dette har jeg skrevet bøttevis om før, blant annet på min side Hjemmemamma.com, og det finnes også rikelig med lesestoff i den sjangeren ute på nettet og i avisene i dag.

Det jeg har tenkt å si noe om er den sårede kvinnesjel i et litt annet perspektiv. Jeg vil snakke om hvordan den kollektive kvinnesjelen har utviklet seg fra omsorg, fellesskap og samarbeid, til å komme i en selvskadende tilstand av konstant konkurransementalitet, kritikk av medsøstre og jantelov.

For lenge, lenge siden levde vi i et samfunn hvor feminint og maskulint var likeverdig. Vår religion avspeilet det vi så i naturen, hvor begge krefter var nødvendige for helheten. Vi hadde guder og gudinner.

Men så kom vi ut av balanse. Kristendommen og islam kom med sin monoteistiske religion, og Gudinnen ble borte. Kvinnesjelen i samfunnet ble undertrykt, mishandlet og forsøkt ignorert. Det feminine prinsipp ble kraftig skadelidende, der det maskuline prinsipp overtok. Vi fikk et samfunn hvor økonomi, konkurranse og mannsdominert religion fikk regjere fritt. Lenge.

Dette er i ferd med å løfte seg nå. Det feminine prinsipp er i ferd med å reise seg, etter århundrer tilbrakt i skyggene. Men den kollektive kvinnesjelen bærer preg av å ha tilbrakt all denne tiden i undertrykkelse.

Kvinner er kvinner verst, heter det seg.

Grusomhet mot andre er ofte et resultat av grusomhet som har blitt begått mot en selv. Seksualforbrytere har gjerne blitt misbrukt. Barnemishandlere ble selv mishandlet. Historien gjentar seg. Ugjerningene går i arv. Frem til mønsteret gjennomskues og brytes.

Vi er ikke bare offer lenger. Vi er også skyldige i å fortsette misbruket mot oss selv og våre medsøstre. Det er riktig at det foregikk overgrep mot kvinnesjelen i lang, lang tid, men vi fortsetter ugjerningen mot oss selv. Dette viser seg gjerne i form av jentemobbing, jantelovtendenser og uberettiget kritikk mot andre kvinner, og det viser seg i form av kroppsfiksering, smertefulle skjønnhetsprosedyrer og behov for å leve opp til andres forventninger, koste hva det koste vil.

photo credit: quinn.anya

Men vi behøver ikke lenger å betale denne prisen. Vi behøver ikke å overføre ugjerningen til neste generasjon kvinner, og vi behøver ikke lenger å forsøke å tilpasse oss et samfunn basert på maskuline prinsipper. Vi kan isteden helbrede oss selv og våre medsøstre, og vi kan begynne å gjeninnføre femininiteten i verden, i form av samarbeid, fellesskap og støtte. Men det krever selvinnsikt, både som kollektiv gruppe og som individer. Det krever at vi ser hva vi gjør mot oss selv, og et ønske om å endre det.

Om du skal feire kvinnedagen i dag, så oppfordrer jeg deg til å gå ut av kampmodusen og inn i deg selv. Plei kvinnesjelen din, spark av deg de høyhælte skoene og sett dine såre føtter i et godt fotbad. Fortell deg selv at du fra nå av skal begynne å ta vare på deg selv og dine venninner, og tenk over om det er noen spesielle kvinner du ønsker å løfte opp og frem her i verden.

Se godt etter der inne, om du ser noen sår i deg selv som trenger pleie. Se etter hos venninnene dine, og se om du kan gjøre noe for å helbrede skaden som er påført dem. Sakte, men sikkert, vil dermed den sårede kvinnesjel leges. Og når det skjer, vil vi se store endringer i verden.

Grip kvinnedagen. Den er din.

Det hender innimellom at jeg skulle ønske folk visste hva jeg egentlig tror på når jeg diskuterer med dem. Det hadde vært så greit om man hadde en forståelse av hva jeg bygger argumentene mine på, sånn for forståelsens skyld. Så jeg har tenkt å skrive denne bloggposten, som jeg så bare kan linke til når jeg havner opp i en relevant debatt igjen. Internet er veldig kjekt sånn.

Jeg er ikke så stor fan av merkelapper i utgangspunktet, for det er ikke alltid de gir riktige assosiasjonene, men fordi det er vanskelig å forklare noe uten å bruke begreper av noen slag så velger jeg å kalle meg paganist om jeg først må ha et navn på det. Dette er egentlig bare et samlebegrep over mange retninger, men hovedessensen i det er at det for det første dreier seg om naturreligioner, og for det andre at de ikke er monoteistiske – de opererer ikke med én eneste guddom. Buddhisme er en sånn religion. Det samme er Wicca. Jeg hører ikke til noen av dem, men jeg er sterkt inspirert av den sistnevnte.

Jeg har ingen lover og regler. Det nærmeste jeg kommer til det, er naturlovene og en utvidet versjon av Wiccas retningslinje. Denne sier “an it harm none, do what ye will” – gjør hva du vil, så lenge du ikke skader noen. Mitt problem med dette er at det er fullstendig umulig å gjøre noe som helst uten å gjøre noen form for skade på noen. Man må spise, for eksempel. Derfor må man gjøre skade – om det så er på en ku eller på et eple som plukkes fra treet. Og om man spiser nedfallsfrukt, så gjør man jo potensiell skade på marken eller fuglene som ellers hadde spist det.

En av wiccagrenene, Lycian Wicca, har dog en setning til:

An it harm none, do as you will. An it cause harm, do as you must.

Den høres riktig ut for meg. Det er fint om det ikke skader noen, men man må gjøre det man må gjøre her i verden. Og man skal aldri gjøre noe man strengt tatt ikke trenger å gjøre, om det vil skade noen. Det er alltid en vurderingssak.

Jeg følger også naturlovene, i utvidet variant. Et av ordtakene, om man skal kalle det det, er “Så foroven, så også forneden” – slik det er i de store ting, slik er det også i de små. Et godt eksempel på denne tankegangen er sammenligningen mellom et solsystem og et atom.

Dette er solsystemet...

...og dette er et atom

Skjønner du hva jeg mener?

Jeg skiller heller ikke på ytre og indre, for jeg tror også dette henger sammen. Nok et eksempel fra naturfaget er diffusjon, hvor spredningen av et stoff går fra et sted med høy konsentrasjon, til et sted med lite. Dette gjelder en dråpe saft i et vannglass som sprer seg i glasset, så vel som et grinete familiemedlem ved middagsbordet. Energien diffunderer og sprer seg til de andre også der. Man kan bli rimelig muggen selv av å være sammen med en grinebiter.

Dette er det prinsippet jeg rådfører meg med når jeg trenger å finne svar på ting. Hva ville naturen ha gjort, hvilken naturlov ville gjelde i dette? Hvordan ville dette sett ut i større eller mindre skala, og hvordan virker det i overført betydning? Det er det virkelig spørsmålet for meg.

Som tidligere nevnt er ikke paganismen monoteistisk, det finnes ikke bare én guddom. Min versjon av den er derimot dualistisk.

I naturen finnes det alltid motpoler. Det er negativt og positivt, det er hankjønn og hunkjønn, lys og mørke og så videre. Den ene polen kan ikke eksistere uten den andre – naturen ville dødd ut ganske raskt om man tok ut enten hankjønn eller hunkjønn. Tar du vekk minus eller pluss fra atomet, så er det ikke noe atom lenger, og så videre,  for det er kombinasjonen av dem som utgjør helheten.

For meg personifiseres dette i Guden og Gudinna. Jeg ser ikke på dem som de kristne ser på sin Gud, for eksempel, jeg ser dem som symboler på nettopp disse kreftene, hvor Guden er det maskuline og Gudinna er det feminine. Alt deles inn i enten det ene eller det andre; utagerende energi er maskulin, innadretted energi er feminint. Positivt er maskulint, negativt er feminint – vel og merke uten de vanlige bra/dårlig-konnotasjonene av disse begrepene. Alt er likeverdig.

Så kan dette nyanseres videre. Jeg tror at alle guder og gudinner som noengang har eksistert i menneskehetens historie er symboler på aspekter av henholdsvis Guden og Gudinna. Dette kan kanskje best illustreres ved å si at en kvinne aldri bare har feminine trekk – av og til er hun krigergudinnen Athene. Og mannen er slett ikke like ultramaskulin alltid, noen ganger fremstår han som en svært forfengelig Narcissus.

Det er forøvrig her den aller største misforståelsen kommer inn. Guden i Wicca blir gjerne omtalt som “Den Behornede”, fordi han i hans Pan-aspekt har form som kentaur med horn og kløver. Du ser ham på bilde her, i full gang med å forføre Afrodite… og du kan jo gjette hva kristendommen gjorde med denne symbolikken da den skulle innføres. Men bare så det er sagt, en gang og en gang for alle: Paganister og wiccanere tilber IKKE djevelen. Han hører til i en monoteistisk religion, ikke i vår.

Elementene kan også deles inn i to: Man har luft og ild som er maskuline energier, og man har vann og jord som er feminine energier. Overført til vår verden betyr dette at både sola og selve verdensrommet er Gudens domene, mens jordkloden og månen sees på som symboler for Gudinna. Vi kan ikke leve uten solas varme, men vi kan heller ikke leve uten et rikt jordsmonn og vann. Begge deler er livsnødvendige.

De feminine og maskuline kreftene i naturen må være balanserte. De har forskjellige roller å spille, men de må være likeverdige. Hvis ikke så får vi en syk natur, og et sykt samfunn (igjen: som foroven, så også forneden – naturlover overføres til samfunnet).

Vår verden i dag formelig skriker etter Gudinna og den feminine energien. Vårt samfunn er mannsdominert. Maskuline verdier som penger, kirken med sin eneste mannlige Gud, menn som lønnes høyest i karrieren… dette er et sykdomstegn. Vi trenger mer feminin energi, rett og slett, flere feminine verdier i samfunnet. Og da hjelper det forferdelig lite å forsøke å konvertere feminin energi til maskulin, som likestillingskampen ofte ender opp med.

Dette kommer også til syne i naturvern og miljø: jordkloden lider under altfor kraftig bruk av maskuline krefter, uten at de blir temperert med feminine i stor nok grad. Jorden er det som nærer oss, det som gir oss liv – nettopp som en Mor Natur. Derfor er også naturvern et svært viktig element i min tro, og derfor er det IMPERATIVT at vi begynner å ta vare på den.

Jeg ser ikke på mennesket som noe som er adskilt fra naturen, eller som i kristendommen er satt til å forvalte den. Vi er en del av den, og har ingen rett til å skalte og valte med den som vi finner det for godt. Og slik jeg ønsker å ta vare på naturen, ønsker jeg også å ivareta kroppen min ved å ikke forurense den med kjemiske stoffer og dårlig mat. Jeg vil at ungen min skal spise ren og funksjonell mat. Jeg vil nære familien min med jordens egen, organiske mat, og vise Moder Jord respekt når jeg spiser den. Ta kun det du trenger, ikke mer, og gi det du ikke bruker tilbake til jorden, er et godt prinsipp.

Jeg vil at husholdningen min skal være så bærekraftig som mulig – for jeg ønsker ikke å skade planeten ytterligere. For meg er miljøvern faktisk religion i den forstand at jeg finner spirituell verdi selv i å lage kompost av matavfallet (som jeg håper å kunne gjøre til våren).

Mitt mål er balanse, både i naturen og i meg selv. Jeg må kunne handle aktivt, og jeg må kunne reflektere. Tanke uten handling er veldig lite fruktbart, og å handle uten å tenke er også sjanseløst.

Balanse.

I alt.

Så foroven, så også forneden.

I kveld er det 1. desember.  Jeg og Vilde og pappaen har først vært på julevandring i hennes kristne barnehage, spist grøt og truffet nissen, og så har vi sett på Månetoppen. Jeg har drukket gløgg og spist sesongens første marsipangris. Jula har begynt…

Men denne jula skal ikke bli som alle de andre julene, har jeg bestemt meg for. Denne julen skal ikke fylles til randen av tom, kristen symbolikk og av enda tommere forbruksgalskap. I fjor var jeg flink og lagde alle julegavene selv. I år skal symbolikken på plass en gang for alle i dette huset. Og det blir ikke en eneste forbanna engel som daler ned i skjul i denne stua.

Julen handler om naturen. Har alltid gjort, vil alltid gjøre det.

Ikke om noe Jesusbarn, ikke om noen betlehemsstjerne, og aldeles ikke om noen frelser som kom til jorden for å redde oss fra vår gudløse synd. Kristendommen faktisk ble bare lagt oppå en feiring som allerede var her, fordi overgriperne misjonærene fant det praktisk å adoptere den i sin tid, fordi det passet så godt. Jesus er født i mars, han, om man på død og liv vil feire hans fødsel. Den feiringen som allerede var her, var en naturfeiring.

Solen snur den 21. desember. Dette er den desidert kaldeste og mørkeste natta i året. Når solen snur denne natta (23:38 norsk tid i år), fødes livet tilbake til naturen. Solen vender tilbake, og vil igjen vokse seg sterk frem til den er på høyden igjen ved sankthans. Julefeiringen (eller kanskje man heller skal si jolefeiringen) er en feiring av naturens og jordens sykluser, at det gode, varme og lyse vil komme tilbake til oss når alt er som mørkest. Det er en feiring av håpet som alltid er nedfelt i naturen – etter vinter følger alltid vår, og frøene som nå ligger under den iskalde snøen, i en stivfrosset jord, vil komme ut av dvalen og spire til nytt liv nå som solen kommer tilbake igjen.

I våre tider får denne feiringen en helt ny dimensjon.

Ikke bare er dette en kald vinter i årstidssyklusen, men Mor Natur er også i ferd med å drepes sakte av mennesker som har satt seg over den og innbiller seg at de er Guds forpaktere av skaperverket (godt jobba, gutter!). Vi har ødelagt henne med plastikk, utslipp, kjemiske stoffer, nedhugging av regnskog og rovdrift på ressurser. Og jula har ironisk nok blitt selve verstingen i vår kultur, når det kommer til kjøpegalskap, sløsing med elektrisitet, søppelgenerering og så videre i det uendelige.

Vi dreper naturen med vår misforståtte feiring av den, fordi vi innbiller oss at vi feirer noe annet, som har distansert oss fra julens sanne mening.

I år blir det annerledes her i huset.

I år feirer jeg at naturen ikke kommer til å la seg knekke av vår infantile stupiditet – hun vil reise seg igjen etter denne symbolske vinteren, for vi vil antagelig selvdestruere lenge før vi knekker henne helt. Jeg feirer naturens styrke, og jeg feirer håpet om en ren planet.

Her kommer det ingen adventsstjerner opp i vinduet, jeg venter ikke på noen falsk frelser. Isteden vil jeg gjøre noe jeg har tenkt på et par år allerede, og kjøpe en eller to runde glasskuler med lys i som kan henge i vinduet og bety noe annet. Det er sollyset som nå vender tilbake, og det er månen som alltid våker over oss. Det er Guden og Gudinnen. Det er naturens maskuline og feminine krefter, som tilsammen utgjør helheten og som ikke kan eksistere uten hverandre.

Det blir ingen nyinnkjøpt julejuggel, for jeg skal feire naturen på naturens egne premisser. Jeg skal dekorere med eviggrønne grener og med kongler som symboliserer livet som aldri dør. Jeg skal i år som i fjor pakke inn mine julegaver i gråpapir som kan brennes eller gjenbrukes, og ikke i julepapir som må kastes i restavfallet. Jeg skal forsøke så godt jeg kan å lage flest mulig av gavene selv også i år, og jeg skal forsøke å servere mest mulig naturlig mat til dem som skal spise her. For mennesker er nemlig også en del av naturen, selv om de lider under en seriøs vrangforestilling om at de står over den i rang.

For i år…

I år tar jeg julen tilbake.

Nok er evig nok.

Åh, hellig natt, åh, hellig natt i verden

Gudinnen føder i natt sin sønn

Lenge lå vi, kaldt og mørkt og lengtet

Til han kom ned, og sjelen fant sitt lys

Og håpets stråle går igjennom verden

Og lyset skinner over land og hav

Reis deg og syng, åh, hør de stille stemmer

Åh helga natt, åh, natt når lys blir født

Åh helga natt, åh, natt når lys blir født

I dag er det Halloween, eller Samhain som det i utgangspunktet het. Den aller siste høstfeiringen, før vi så går over i vinterhalvåret. Naturen dør. Og det er en bra ting, for uten vinter blir det som kjent ingen vår. Ingenting kan vokse om ingenting dør noen gang. Det er på tide å gi slipp.

Jeg vet ikke hvor mye jeg rekker å gjøre i kveld selv, fordi jeg har en barnebursdag del 2 som skal feires. Men om jeg får tid, har jeg lyst til å sette meg ned og meditere lenge over hva det er jeg skal gi slipp på i livet mitt denne gangen. Finne ut av om det er noe som hindrer ny vekst, og så kvitte meg med det. Tidligere har jeg gitt slipp på dårlige tankemønstre, stagnerte vennskap, mennesker som påvirker meg negativt med sin dårlige energi, og hangups på allerede døde ting i livet mitt.

photo credit: Mr. T in DC

I kveld er kvelden hvor man skal begrave alt dette, og gå videre inn i vinteren mens man forbereder seg på en ny vår.

Jeg har kommet såpass langt i denne prosessen nå at jeg tror jeg har oversikten over det meste av energier i livet mitt. Det eneste jeg kommer på sånn på stående fot, er den dårlige energien som genereres av konstant kaos i hjemmet. Du vet hva jeg mener; den våte kluten som gir jordslag på skittentøyskurvens lokk, gamle og ødelagte leker som ligger strødd på avkommets lekerom og så videre. Dette er jo virkelig naturens død oppsummert og manifistert i mitt hus, og jeg har lyst til å la det gå.

Så jeg tror det skal bli hovedfokuset mitt nå på senhøsten og gjennom vinteren, og så kan man forhåpentligvis gå en ny vår i møte på den andre siden.

Har du noe å gi slipp på i kveld?

Jeg holder et halvt øye på debatten om prinsesse Märthas tro og praksis for tiden, men må innrømme at jeg ikke helt klarer å henge med. Hun er en heks! skriker noen. Andre graver frenetisk i Bibelen for å finne ut om Saul egentlig manet frem døde eller ei, og forsøker å sette ting i sammenheng så godt de kan. I dag forklares Märthas aktiviterer som okkultisme, og belyses i blodig alvor fra kristent synspunkt i en av landets største aviser.

Man forsøker å beskylde prinsessen for å utnytte sin tittel i kommersielt henseende, og dertil i å utnytte svake, sinnsforvirrede mennesker for å tjene penger på dem. Det er overflatespørsmålet her.

Men det egentlige spørsmålet, det man egentlig burde debattert og det som egentlig er det store, underliggende problemet her, er hvorfor kongehuset på død og liv må representere kirken i det hele tatt. Hvorfor man er dømt til å være kristen om man fødes inn i arverekken til tronen. Hvordan et sivilisert samfunn kan få seg til å presse en bestemt tro over enkeltindivider i 2010, når det visserligen finnes lover som beskytter andre normale dødelige fra blant annet  religiøs diskriminering ved ansettelser.

DET er et problem.

Jeg har bestemt meg for å bare gjøre det.

Bare skrive om alle disse tingene som alltid gjør at alle bare tror jeg er gal.

Men de kan mene hva de vil, jeg bryr meg ikke lenger. Det er en av fordelene med å bli voksen, antar jeg.

Så here goes.

Jeg fikk min første tarotkortstokk da jeg var 18 år. Siden har jeg hatt mange av dem, og brukt dem mer eller mindre aktivt. Nå har jeg hatt en lang, lang pause på ca 10 år, men kortene mine er nå gjenoppdaget og jeg tror ikke jeg kommer til å slippe taket i dem igjen. Jeg oppdager nemlig at jeg har savnet dem litt.

Kan jeg spå fremtiden?

Nei. Mest sannsynlig ikke. Jeg kan kanskje få et snapshot av fremtiden basert på den nåtiden som er akkurat NÅ, dersom man ikke foretar seg noe som helst for å endre den. Men saken er jo også den at man mest sannsynlig vil endre den bare ved å vite om den, fordi man endrer holdningen til den og dermed også hvordan man oppfører seg.

Så nei, jeg tror ikke jeg kan spå om fremtiden i den forstand.

Det jeg bruker kortene til, er å analysere situasjonen som den er akkurat nå. Og ikke minst, til å analysere hvordan jeg reagerer på det som kommer frem av dem. Hva jeg egentlig tenker om det jeg ser ligge foran meg på bordet. Hva jeg føler om det.

The Sorceress - et av de vakreste kortene i bunken

Jeg la for eksempel masse kort da jeg skulle bestemme meg for hva jeg skulle gjøre i høst. Om jeg skulle være hjemme litt til, om jeg skulle søke jobb, om jeg skulle studere, og så videre.  Og mens jeg la på de forskjellige alternativene, noterte jeg meg hva jeg innerst inne håpet på, og hva jeg innerst inne ikke ville se. Det hender noen ganger man får seg en overraskelse når alt kommer til alt. Kanskje man tror man vil ha noe annet enn det man egentlig ønsker seg, kanskje hjerte og hjerne ble adskilt et sted på veien der.

Kortene ga meg forskjellige svar på de forskjellige valgene. Men de desidert vakreste kortene var de som kom opp da jeg la på studier. Og samtidig merket jeg at det var akkurat det jeg håpet skulle skje. Valget var lett.

Kanskje kortene la seg sånn fordi jeg håpet så sterkt. Kanskje jeg håpet så sterkt at kortene visste at det var riktig. Men jeg tror ikke det var tilfeldig.

Det får bli opptil enhver å avgjøre hva de tror om dette, men poenget mitt er at jeg selv vet ikke. Jeg vet ikke hvordan en datamaskin egentlig fungerer heller, eller hvordan akkurat disse ordene snart vil havne på bloggen min, men jeg bruker den likevel og blogger okke som. Det spiller ingen rolle for meg.

Uansett hvordan man ser det, er kortene bare et redskap. Du kan gjøre det samme med puslespillbiter om de bare trigger intuisjonen din, og akkurat hvordan du kommer i kontakt med den spiller overhodet ingen rolle slik jeg ser det. Stirr inn i flammer, ned i et vann eller hva som helst, bare det får deg til å gå inn i deg selv og hente ut den kunnskapen du allerede har i deg.

Og før du spør;

Nei, jeg kommer ikke til å legge kort på deg. Men jeg kan gjerne lære tarot sammen med deg, om du har lyst til å lære deg å bruke dem, for jeg har vært såpass lenge borte fra dem at jeg er litt rusten i kantene selv og kunne hatt godt av en oppfriskning.