Første uke på tasegsammen-regimet høsten 2011 er i havn, og jeg kan med glede meddele at jeg har gått ned 600 gram (hvilket er særdeles bra, med tanke på at dette sammenfalt med det desidert tyngste punktet i syklusen). Jeg klarte målet med 4 timers aktivitet, og jeg har loggført hva jeg har spist for å sjekke at karbonivået er der det skal (mellom 50 og 100).Der er det stort sett, et par dager måtte jeg faktisk spise litt ekstra for å få det opp over 50.

Den gode nyheten er at dette faktisk er det jeg vanligvis spiser nå, jeg har ikke endret noe (bortsett fra at jeg ikke drikker annet enn vann, farris og te). Den dårlige er at jeg må gjøre noe med helgene, for det er der det gjerne skjærer helt ut både karbo- og kalorimessig, det blir galt uansett hvordan man ser det. Så beredskapsplanen for helgekosen tenker jeg får bli litt godteri i begrenset form (jeg skal prøve en halvliter cola, en pose potetskruer og en liten sjokolade) og så ting som vin, ost og nøtter etter at kvoten er fyllt, om jeg fortsatt har lyst på noe. Om det fører til at vekta står stille, så er det ut med godteriet.

Problemet er at jeg skal holde meg på dette, kanskje for resten av livet, og da vet jeg med ganske stor sikkerhet at jeg kommer til å gå på en solid sprekk om jeg ikke tillater meg noe. Jeg vet at blodsukkeret mitt er stabilt helt ok og at insulinresistens sannsynligvis ikke er et tema for meg, så jeg prøver og ser hva som skjer.

Det jeg derimot aldri kan slutte med, er å gå 30-45 minutter hver dag. Som litteraturstudent sitter man ganske godt planta på rævva, for å si det sånn. Den gangen jeg var tynn, jobbet jeg i barnehage og var på beina hele dagen.

Jeg er litt deppa i dag. I går begynte jeg å høre på gammel musikk, og jeg husket plutselig hvordan kroppen min var da. Den gangen den veide 55-60 kg, og den gangen jeg følte meg vel på dansegulvet, med klær som satt bra.

Hva i helvete gikk galt? Hvor var det jeg begynte å miste grepet? Og hvorfor?

Var det den kjærlighetssorgen, og trøstespisingen som fulgte med? Var det de vanene jeg la meg til FØR den kjærlighetssorgen? Eller var det røykeslutt, svangerskap og hjemmemammatilværelse som til slutt tok knekken på figuren min?

Antagelig alt. Noe skjedde, og jeg begynte å se begynnelsen på resultatene i 2003. Siden har det bare ballet på seg. Eller på MEG, for å være eksakt.

I kveld ville jeg gitt mye for å få meg tilbake igjen. Jeg savner meg veldig, og er lettere disgusted over hva jeg ser i speilet nå…

Uansett: dette er menyen for denne uka:

Mandag: Hjortesteken vi ikke rakk å spise på søndag

Tirsdag: Hjemmelagd hamburger i isbergsalatblader

Onsdag: Orientalske reker

Torsdag: Gulasjsuppe med sellerirot

Fredag: Hjemmelagd taco

Lørdag: Skinkesalat (jepp, jeg har vokst opp med det som lørdagsmat – takk, mamma! )

Søndag: Koteletter med grønnsaker i langpanne og blomkålris

photo credit: SuperFantastic