Jeg tenkte etterhvert at jeg skulle begynne å blogge litt om bøkene jeg leser på skolen, både for å rydde i tankene mine, forberede meg på at jeg faktisk vil komme til å måtte skrive om minst en av dem på avsluttende eksamen, og kanskje også noen av leserne har innspill og kommentarer – eller bare har morro av å lese litt om bøker sånn generelt.

I dag ble jeg ferdig med å lese Brødrene Løvehjerte, av Astrid Lindgren. Vi har denne i faget Fantastisk Litteratur, men vi har ennå ikke hatt noen forelesning om den. Det kan dermed hende at jeg vil se den fra en annen vinkel om en uke eller to, men dette er i alle fall mine første tanker om den – som voksen leser, i alle fall, jeg leste den jo da jeg var liten også.

Først en kort recap av handlingen:

Brødrene Løvehjerte handler om to brødre, Jonatan og Kavring. Kavring er syk og skal dø, men skjebnen vil ha det til at det likevel er Jonatan som dør først. Huset brenner, og Jonatan tar sin syke lillebror på ryggen og hopper ut vinduet. En stund senere dør også Kavring, og han finner igjen sin bror i Kirsebærdalen i Nangijala. Her lever man tilfordragelig og harmonisk, men faren lurer i neste dal. Den har nemlig blitt okkupert av den grusomme Tengil (og man kan jo saktens lure på hvorfor ikke Margit Sandemo valgte å være litt mer kreativ når hun nesten 10 år senere skulle skrive Sagaen om Isfolket). Det blir opptil Jonatan å befri Orvar, som er den eneste som kan befri resten av sin dal og dermed også beskytte Kirsebærdalen fra å lide samme skjebne.

Jonatan drar avgårde, men Kavring lider av å ha mistet sin bror ennå en gang. Han setter etter, og ender opp med å bli tatt av tengilmennene. Han berger seg ved å si at han bor i Klungerdalen, og at han bare var ute for å se på måneskinnet. Han finner også på en farfar, og ser seg ut en gammel mann når de rir forbi. Det viser seg at det er nettopp denne mannen som holder Jonatan skjult, og brødrene gjenforenes igjen.

Brødrene Løvehjerte har nå litt av en jobb foran seg. Orvar, som de må redde, befinner seg nemlig i Katlahulen – og Katla er en forferdelig drage som kun adlyder Tengil selv. De lykkes, etter litt dramatikk, med dette, og så er det klart for det store slaget. Jonatan nekter å drepe noen, men han har oppdaget at Katla adlyder Tengil kun fordi han har en stridslur hun hater lyden på. Midt i slaget klarer han å ta stridsluren fra Tengil, og Katla adlyder nå bare Jonatan. Slaget er vunnet, og dalen er fri.

Nå gjelder det å få Katla uskadeliggjort. De begynner å bevege seg ned mot hulen hennes, men det er da det katastrofale skjer: Katla blir opphisset fordi hun nå ser hjemmet sitt nærme seg, og hun pruster Jonatans hest i bakbeina. Denne hopper til, og Jonatan mister stridsluren i Karmafossen. Katla er på frifot. Brødrene unnslipper med et nødskrik, Katla faller baklengs ned i fossen og drepes av sin erkefiende nidormen Karm, men Jonatan har fått kjenne hennes ild.

Mot helt på slutten av boka forteller Jonatan sin lillebror at konsekvensen av å bli truffet av Katlas ild, er enten døden eller å bli lam. Nå har lammelsen tatt beina hans, og snart vil han ikke kunne bevege armene heller. Han forteller Kavring at han ikke vil leve uten  kunne røre seg, og at han vil bli helt frisk igjen når de bare kommer til Nangilima – verdenen som ligger bortenfor Nangijala. Kavring løfter ham opp, og de kaster seg i døden sammen…

Det er her det blir litt rart for meg, må jeg innrømme. Jeg kan ikke huske å ha registrert dette til fulle da jeg var lita, men dette handler jo faktisk om aktiv dødshjelp og selvmord – forherliget, som sådan, siden selvmordet her er den ultimate løsningen på alle problemer og alt blir fint bare de får dø.

Jeg måtte google dette litt, og jeg fant ut at det ble en del oppstyr når boken kom ut i 1973, nettopp på grunn av dette. Og det utgjør også en fin parallell til dagens debatt om hva “mørk” litteratur som for eksempel vampyrserien Twilight gjør med unge sinn. Det er i bunn og grunn den samme historien; døden er vakker og ettertraktbar. Vampyr er noe man svært gjerne vil være. Historien gjentar seg.

Samtidig vet jeg at denne boken har blitt brukt mye når det gjelder barn, død og sorgprosesser. Den åpner for så utrolig mange samtaler om døden, og viser at døden ikke behøver å være så skummel selv om det er veldig trist at noen dør. Man følger jo blant annet Kavring når han får vite at han selv skal dø, og siden gjennom sorgen når det viser seg at hans elskede storebror dør før ham. Sånn sett er dette en svært nødvendig bok, og en bok som har ufarliggjort døden for svært mange barn.

Og det er nok som forfatteren selv påpekte da reaksjonene kom også: Det er bare voksne som synes at boken slutter trist. For meg, da jeg leste den som lita jente, var dette en svært lykkelig slutt. Når jeg nå leste den igjen som voksen, så har kulturen tatt meg igjen og puttet sine føringer og forventninger inn i hodet mitt – og jeg synes den var betraktelig tristere nå enn den var da jeg var lita.

Boken er som nevnt på pensumlista til faget “Fantastisk litteratur”, og er pr definisjon å regne som nettopp det. Den begynner realistisk,  men handlingen utspinner seg deretter i en verden som vi ikke gjenkjenner som virkelig. Nangijala finnes ikke. Det finnes heller ikke drager, som jo må sies å ha en ganske stor rolle i boken.

Men temaet i seg selv er i aller høyeste grad virkelig, da det spinner seg rundt søskenkjærligheten og døden. Det handler også om oppofrelse, da Jonatan først ofrer livet for å redde broren, og Kavring på sin side vokser som karakter gjennom boken og gjør også først et lite offer i en sekvens der han ber broren om å sette ham av hesten så han kan ri fortere, og deretter det ultimate offer ved å bære sin skadde storebror i døden.

På mange måter skulle jeg ønske at Vilde var litt større akkurat nå. Hun er bare tre, men hun har allerede begynt å gjøre seg tanker om døden og hva døden er. Jeg tror denne historien kunne være nyttig for henne, men den er nok litt for lang og litt for innviklet ennå.

Har du lest den? Og var du stor eller liten når du gjorde det?

Hva mener du om den?